1 Mosebok 48

1 Nogen tid efter kom de og sa til Josef: Din far er syk. Da tok han begge sine sønner med sig, Manasse og Efra'im.

After these things, someone said to Joseph [May he add], “Behold, your father is sick.” He took with him his two sons, Manasseh [Causing to forget] and Ephraim [Fruit].

2 Og de meldte det til Jakob og sa: Din sønn Josef er kommet til dig. Da gjorde Israel sig sterk og satte sig op i sengen.

Someone told Jacob [Supplanter], and said, “Behold, your son Joseph [May he add] comes to you,” and Israel [God prevails] strengthened himself, and sat on the bed.

3 Og Jakob sa til Josef: Den allmektige Gud åpenbarte sig for mig i Luz i Kana'ans land og velsignet mig

Jacob [Supplanter] said to Joseph [May he add], “El Shaddai [God Almighty] appeared to me at Luz in the land of Canaan [Humbled], and blessed me,

4 og sa til mig: Se, jeg vil gjøre dig fruktbar og tallrik og gjøre dig til en mengde folkeslag, og jeg vil gi din ætt efter dig dette land til evig eiendom.

and said to me, ‘Behold, I will make you fruitful, and multiply you, and I will make of you a company of peoples, and will give this land to your offspring after you for an everlasting possession.’

5 Og dine to sønner som du har fått i Egyptens land, før jeg kom til dig her i Egypten, de skal nu være mine; Efra'im og Manasse skal tilhøre mig likesom Ruben og Simeon.

Now your two sons, who were born to you in the land of Egypt [Abode of slavery] before I came to you into Egypt [Abode of slavery], are mine; Ephraim [Fruit] and Manasseh [Causing to forget], even as Reuben [See, a son!] and Simeon [Hearing], will be mine.

6 Men de barn som du har fått efter dem, skal være dine; de skal kalles efter sine brødre i deres arvelodd.

Your issue, whom you become the father of after them, will be yours. They will be called after the name of their brothers in their inheritance.

7 For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra mig i Kana'ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.

As for me, when I came from Paddan, Rachel [Ewe sheep] died by me in the land of Canaan [Humbled] on the way, when there was still some distance to come to Ephrath, and I buried her there on the way to Ephrath (also called Bethlehem [House of Bread]).”

8 Da Israel fikk se Josefs sønner, spurte han: Hvem er det?

Israel [God prevails] saw Joseph [May he add]’s sons, and said, “Who are these?”

9 Josef svarte sin far: Det er mine sønner, som Gud har gitt mig her. Da sa han: Kjære, kom hit til mig med dem, så vil jeg velsigne dem.

Joseph [May he add] said to his father, “They are my sons, whom God has given me here.” He said, “Please bring them to me, and I will bless them.”

10 Men Israels øine var sløve av alderdom, han kunde ikke se; og Josef førte dem bort til ham, og han kysset dem og tok dem i favn.

Now the eyes of Israel [God prevails] were dim for age, so that he couldn’t see. He brought them near to him; and he kissed them, and embraced them.

11 Og Israel sa til Josef: Jeg hadde ikke tenkt å få se ditt ansikt, og nu har Gud endog latt mig få se dine barn.

Israel [God prevails] said to Joseph [May he add], “I didn’t think I would see your face, and behold, God has let me see your offspring also.”

12 Så førte Josef dem bort fra hans knær og bøide sig til jorden for ham.

Joseph [May he add] brought them out from between his knees, and he bowed himself with his face to the earth.

13 Siden tok Josef dem begge, Efra'im i sin høire hånd mot Israels venstre og Manasse i sin venstre hånd mot Israels høire, og førte dem frem til ham.

Joseph [May he add] took them both, Ephraim [Fruit] in his right hand toward Israel [God prevails]’s left hand, and Manasseh [Causing to forget] in his left hand toward Israel [God prevails]’s right hand, and brought them near to him.

14 Og Israel rakte ut sin høire hånd og la den på Efra'ims hode, enda han var den yngste, og sin venstre hånd på Manasses hode; han la sine hender således med vilje, for Manasse var den førstefødte.

Israel [God prevails] stretched out his right hand, and laid it on Ephraim [Fruit]’s head, who was the younger, and his left hand on Manasseh [Causing to forget]’s head, guiding his hands knowingly, for Manasseh [Causing to forget] was the firstborn.

15 Og han velsignet Josef og sa: Den Gud for hvis åsyn mine fedre Abraham og Isak vandret, den Gud som var min hyrde, fra jeg blev til og til denne dag,

He blessed Joseph [May he add], and said, “The God before whom my fathers Abraham [Father of a multitude] and Isaac [Laughter] walked, the God who has fed me all my life long to this day,

16 den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn og med mine fedre Abrahams og Isaks navn, og bli meget tallrike i landet.

the angel who has redeemed me from all evil, bless the lads, and let my name be named on them, and the name of my fathers Abraham [Father of a multitude] and Isaac [Laughter]. Let them grow into a multitude upon the earth.”

17 Da Josef så at hans far la sin høire hånd på Efra'ims hode, syntes han ille om det, og han grep sin fars hånd for å føre den fra Efra'ims hode bort på Manasses hode.

When Joseph [May he add] saw that his father laid his right hand on the head of Ephraim [Fruit], it displeased him. He held up his father’s hand, to remove it from Ephraim [Fruit]’s head to Manasseh [Causing to forget]’s head.

18 Og Josef sa til sin far: Ikke så, far! For denne er den førstefødte; legg din høire hånd på hans hode!

Joseph [May he add] said to his father, “Not so, my father; for this is the firstborn; put your right hand on his head.”

19 Men hans far vilde ikke det, og han sa: Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal og bli et folk, han skal og bli stor; men enda skal hans yngre bror bli større enn han, og hans ætt skal bli en mengde folkeslag.

His father refused, and said, “I know, my son, I know. He also will become a people, and he also will be great. However, his younger brother will be greater than he, and his offspring will become a multitude of nations.”

20 Så velsignet han dem samme dag og sa: Ved dig skal Israel velsigne og si: Gud gjøre dig som Efra'im og som Manasse! Og han satte Efra'im foran Manasse.

He blessed them that day, saying, “In you will Israel [God prevails] bless, saying, ‘God make you as Ephraim [Fruit] and as Manasseh [Causing to forget]’” He set Ephraim [Fruit] before Manasseh [Causing to forget].

21 Og Israel sa til Josef Se, jeg dør, men Gud skal være med eder og føre eder tilbake til eders fedres land.

Israel [God prevails] said to Joseph [May he add], “Behold, I am dying, but God will be with you, and bring you again to the land of your fathers.

22 Og jeg gir dig fremfor dine brødre et stykke land som jeg tar fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue.

Moreover I have given to you one portion above your brothers, which I took out of the hand of the Amorite [Descendants of Talkers] with my sword and with my bow.”