1 Mosebok 22
1 Nogen tid derefter satte Gud Abraham på prøve, og han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg.
Hekah olka a om phoeiah Pathen loh Abraham te a noemcai tih, “Abraham,” a ti nah hatah “Kai ni he ue,” a ti nah.
2 Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si dig!
Te phoeiah, “Tahae ah na capa, na oingaih cangloeng, na lungnah Isaak te khuen lamtah Moriah khohmuen la namah cet laeh. Te phoeiah nang taengah ka thui bangla, tlang pakhat ah hmueihhlutnah la anih te pahoi nawn,” a ti nah.
3 Så stod Abraham tidlig op om morgenen og lesste på sitt asen og tok to av sine drenger med sig og Isak, sin sønn; han kløvde ved til brennofferet og gav sig på veien til det sted Gud hadde sagt ham.
Te dongah Abraham te mincang ah thoo tih laak te a khih. Amah taengkah cadong panit neh a capa Isaak te a khuen tih hmueihhlutnah thing te a aeh. Te phoeiah thoo tih Pathen loh anih taengah a thuinuet nah hmuen la cet.
4 På den tredje dag, da Abraham så sig omkring, fikk han øie på stedet langt borte.
A hnin thum dongah Abraham loh a mik a huel hatah khohla kah hmuen te a hmuh.
5 Da sa Abraham til sine drenger: Bli I her med asenet! Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og bede og så komme tilbake til eder.
Te dongah Abraham loh cadong rhoi taengah, “Hiah laak neh namah poekah ana om uh dae. Kai neh camoe he kela ka cet rhoi vetih tho ka thueng rhoi phoeiah nangmih taengla ka bal rhoi ni,” a ti nah.
6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og selv tok han ilden og kniven i sin hånd; og så gikk de begge sammen.
Te vaengah Abraham loh hmueihhlutnah thing te a loh tih a capa Isaak a koh sak. Te phoeiah a kut dongah hmai neh tumcaca a khuen tih amamih rhoi te hmaih cet rhoi.
7 Da talte Isak til Abraham, sin far, og sa: Du far! Han svarte: Ja, min sønn! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?
Te vaengah Isaak loh a napa Abraham te a voek tih, “A pa,” a ti nah. Te vaengah, “Ka ca kai ka om he,” a ti nah hatah, hmai neh thing om dae hmueihhlutnah ham tu ta he,” a ti nah.
8 Abraham svarte: Gud skal selv utse sig lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de begge sammen.
Tedae Abraham loh, “Ka ca hmueihhlutnah ham tu te Pathen amah loh a hmuh bitni,” a ti nah tih amamih rhoi tah hmaih cet rhoi.
9 Og da de kom til det sted Gud hadde sagt ham, bygget Abraham et alter der og la veden til rette; så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret ovenpå veden.
Te phoeiah Pathen loh anih taengah a uen nah hmuen te a pha rhoi. Te dongah Abraham loh hmueihtuk pahoi a suem tih thing a hong thil phoeiah a capa Isaak te a pin tih hmueihtuk sokah thing so ah a tloeng.
10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.
Te phoeiah a capa te ngawn ham Abraham loh a kut a yueng tih tumcaca a yueh.
11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - Han svarte: Ja, her er jeg.
Tedae vaan lamkah BOEIPA puencawn loh anih te a khue tih, “Abraham, Abraham,” a ti nah vaengah “Kai ni he,” a ti nah.
12 Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noget! For nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.
Te vaengah, “Kai taeng lamkah na capa na oingaih cangloeng te na hloh pawt dongah na Pathen na rhih tila ka ming coeng. Te dongah camoe soah na kut hlah boel lamtah anih taengah ba khaw saii boeh,” a ti nah.
13 Da nu Abraham så op, fikk han se en vær bakenfor sig, som hang fast i buskene med sine horn; og Abraham gikk bort og tok væren og ofret den til brennoffer istedenfor sin sønn.
Te dongah Abraham loh a mik a huel hatah a hnukkah kocak khuiah tutal a ki aka man te lawt a hmuh. Te dongah Abraham khaw cet tih tutal te a loh phoeiah a capa yueng ah hmueihhlutnah la a nawn.
14 Og Abraham kalte dette sted: Herren ser. Derfor sier folk den dag idag: På Herrens berg skal han la sig se.
Te dongah Abraham loh a hmuen ming te, “BOEIPA phoe,” tila a sui. “Tihnin ah BOEIPA loh tlang ah a phoe sak bitni,” a ti rhoe pai.
15 Og Herrens engel ropte ennu en gang til Abraham fra himmelen
Te phoeiah BOEIPA kah puencawn loh Abraham te vaan lamkah a pabae la a khue tih,
16 og sa: Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,
“Hekah hno na saii vaengah na capa, na oingaih cangloeng te na hloh pawt dongah,
17 så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie;
nang yoethen khuikah yoethen rhep kan paek tih na tiingan te vaan kah aisi neh tuitunli palang laivin bangla ka pungtai rhoe ka pungtai sak ni. Te vaengah na tiingan loh a thunkha vongka te a pang ni.
18 og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.
Te phoeiah kai ol te na ngai dongah nang kah tiingan rhang neh diklai namtom boeih loh a yoethen uh ni tila BOEIPA olphong neh kamah loh ka toemngam coeng,” a ti nah.
19 Så gikk Abraham tilbake til sine drenger, og de brøt op og drog sammen til Be'erseba; og Abraham blev boende i Be'erseba.
Tedae cadong rhoi taengla Abraham a bal phoeikah aka thoo uh te Beersheba la tun a pawk uh dongah Abraham loh Beersheba ah kho a sak.
20 Nogen tid derefter kom det nogen og sa til Abraham: Din bror Nakor og Milka har også fått sønner:
Tahae kah olka a om phoeiah Abraham taengah,” Na manuca Nakhaw ham Milkah loh ca tongpa,
21 Us, den eldste, og Bus, hans bror, og Kemuel, far til Aram,
A caming la Uz tih a mana Buz neh Aram napa Kemuel khaw,
22 og Kesed og Haso og Pildas og Jidlaf og Betuel.
Kesed khaw, Hazo khaw, Pildash khaw, Jidlap neh Bethuel te khaw a sak van ne,” a ti nah uh tih a thui pah.
23 Og Betuel var far til Rebekka. Disse åtte barn fikk Nakor, Abrahams bror, med Milka.
Te dongah Milkah loh Abraham kah a manuca Nakhaw ham tongpa parhet a sak pah. Rebekah he Bethuel loh a sak.
24 Også hans medhustru, som hette Re'uma, fikk barn: Tebah og Gaham og Tahas og Ma'aka.
Te phoeiah a yula, a ming ah Reumah loh Tebah, Gaham, Tahash neh Maakah a sak pah bal.
