Esekiel 12

1 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

BOEIPA ol te kai taengla ha pawk tih,

2 Menneskesønn! Du bor midt iblandt den gjenstridige ætt, som har øine å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører; for en gjenstridig ætt er de.

“Boekoek imkhui lung ah kho aka sa hlang capa nang, amih te hmuh ham mik om dae a hmuh uh moenih, a yaak ham hna khaw a khueh uh dae amih te boekoek imkhui kah coeng dongah ya uh pawh.

3 Og du menneskesønn, rust dig ut til å gå i landflyktighet og dra ut om dagen midt for deres øine! Dra fra det sted hvor du bor, til et annet sted midt for deres øine! Kanskje de da vil komme til å se; for en gjenstridig ætt er de.

Te dongah hlang capa nang, vangsawn kah hnopai te namah ham rhoekbah lamtah khothaih kah amih mikhmuh ah poelyoe pah. Namah hmuen lamloh amih mikhmuh ah a tloe hmuen la poelyoe pah. Amih boekoek imkhui loh a hmuh uh khaming.

4 De ting du kan få med dig, skal du bære ut om dagen midt for deres øine, som om du skulde gå i landflyktighet. og selv skal du ta ut om aftenen midt for deres øine, likesom de som går i landflyktighet.

Na hnopai te khothaih kah amih mikhmuh ah vangsawn kah hno bangla sat lamtah kholaeh ah khaw amih mikhmuh ah vangsawn kah a pongthoh bangla na thoeng pah mako.

5 Bryt dig et hull i veggen midt for deres øine og bær dine ting ut gjennem den!

Amih mikhmuh ah namah ham pangbueng te thuk lamtah te long te khuen.

6 Midt for deres øine skal du ta det på skulderen; i mørket skal du bære det ut; ditt ansikt skal du tildekke, så du ikke ser landet; for jeg har satt dig til et varselstegn for Israels hus.

Amih mikhmuh ah na laengpang soah kawt lamtah a hmuep due na maelhmai dah lamtah khuen. Te daengah ni Israel imkhui ham kopoekrhai la nang kang khueh te khohmuen loh a hmuh pawt eh,” a ti.

7 Og jeg gjorde således som det var sagt mig: Mine ting bar jeg ut om dagen. som om jeg skulde gå i landflyktighet, og om aftenen brøt jeg mig med hånden et hull i veggen; i mørket bar jeg mine ting ut; på skulderen tok jeg dem midt for deres øine.

Te dongah ng'uen bangla ka saii tangloeng tih kamah kah hnopai te khothaih ah vangsawn kah hnopai bangla ka khuen. Kholaeh ah pangbueng te kamah ham kut neh ka thuk. A hmuep vaengah laengpang soah ka tloeng tih amih mikhmuh la ka pawk puei.

8 Og Herrens ord kom til mig morgenen efter, og det lød så:

BOEIPA ol tah mincang ah kai taengla ha pawk tih,

9 Menneskesønn! Har ikke Israels hus, den gjenstridige ætt, sagt til dig: Hvad gjør du?

“Hlang capa, boekoek imkhui kah Israel imkhui loh na saii te nang taengah thui uh pawt nim?

10 Si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Denne flytning gjelder fyrsten i Jerusalem og alt Israels hus som er der inne.

Ka Boeipa Yahovah loh a thui he a taengah thui pah. He tah Jerusalem neh amih khui kah Israel imkhui boeih ham khoboei kah olrhuh ni.

11 Si: Jeg er et varselstegn for eder; likesom jeg har gjort, så skal det gjøres med dem; i landflyktighet, i fangenskap skal de gå.

‘Ka saii bangla nangmih kah miknoeknah tah kai ni. Amih te vangsawn la a khueh vetih na tamna la cet uh ni.

12 Og fyrsten som er iblandt dem, skal ta sine ting på skulderen i mørket og dra ut; de skal bryte et hull i muren og føre ham ut gjennem den; sitt ansikt skal han tildekke, forat han ikke skal se landet med sine øine.

Amih lakli kah khoboei khaw a hmuep ah a laengpang neh a koh vetih coe uh ni. Pangbueng khui long coe ham te a thuk uh ni. A maelhmai te a thing vetih a mik dongah khohmuen khaw hmu mahpawh.

13 Og jeg vil utspenne mitt garn over ham, og han skal fanges i mitt nett, og jeg vil føre ham til Babel i kaldeernes land; men det skal han ikke se, og der skal han dø.

Te vaengah ka lawk te anih ham ka tung vetih ka rhalvong dongah man bitni. Anih te Khalden khohmuen Babylon la ka thak vaengah he he a hmuh kolla pahoi duek ni.

14 Alle som er omkring ham, hans hjelpere, og alle hans krigsskarer vil jeg sprede for alle vinder, og jeg vil forfølge dem med draget sverd.

A kaepvai boeih te khaw anih kah bomkung bomkung neh a caembong boeih khohli cungkuem taengla ka haeh vetih amih hnuk te cunghang neh ka khoh ni.

15 Og de skal kjenne at jeg er Herren, når jeg spreder dem blandt folkene og strør dem ut i landene.

BOEIPA kamah he a ming uh bitni. Amih te namtom taengah ka taekyak ham neh amih te paeng taengah ka haeh coeng.

16 Bare nogen få av dem vil jeg la bli igjen efter sverdet og hungeren og pesten, forat de skal fortelle om alle deres vederstyggeligheter iblandt de folk som de kommer til, og de skal kjenne at jeg er Herren.

Tedae amih kah hlang te amah tarhing ah cunghang lamkah neh khokha lamkah khaw duektahaw lamkah ka hlun ni. Te daengah ni a thoeng uh thil namtom taengah khaw amamih kah tueilaehkoi cungkuem te a tae uh pahoi vetih BOEIPA kamah te m'ming uh eh,” a ti.

17 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

Te phoeiah BOEIPA ol te kai taengah ha pawk tih,

18 Menneskesønn! Ditt brød skal du ete skjelvende, og ditt vann skal du drikke bevende og med frykt.

“Hlang capa, na buh te hinghuennah neh ca lamtah na tui te khoponah neh, mawnnah neh o.

19 Og du skal si til landets folk: Så sier Herren, Israels Gud, om Jerusalems innbyggere i Israels land: Sitt brød skal de ete med frykt, og sitt vann skal de drikke med forferdelse, fordi deres land skal bli øde og miste sin fylde for de voldsgjerningers skyld som alle dets innbyggere har gjort.

Te phoeiah khohmuen kah pilnam taengah thui pah. Ka Boeipa Yahovah loh he ni a thui. Israel khohmuen kah Jerusalem khosa rhoek a buh te mawnnah neh a ca uh saeh lamtah a tui te a maehmanah neh o uh saeh. A khohmuen te a cungkuem ah a khui khosa boeih kuthlahnah dongah rhawp ni.

20 Og de byer som det nu bor folk i, skal legges øde, og landet bli en ørken, og I skal kjenne at jeg er Herren.

Khosa khopuei rhoek khaw khap uh vetih khohmuen he khopong la poeh ni. Te vaengah BOEIPA kamah te nan ming uh bitni,” a ti.

21 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

BOEIPA ol tah kai taengah koep ha pawk tih,

22 Menneskesønn! Hvad er dette for et ord I fører i munnen i Israels land, når I sier: Tiden blir lang, og hvert syn blir til intet?

“Hlang capa, nang taengkah thuidoeknah te ta? Khohmuen kah Israel he thui pah ham khaw khohnin puh tih mangthui khaw boeih paltham coeng.

23 Derfor skal du si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg vil gjøre ende på dette ord som de fører i munnen, så de ikke mere skal bruke det i Israel; men si til dem: Nu er tiden nær da ordene i hvert syn skal bli opfylt!

Te dongah ka Boeipa Yahovah loh a thui he amih taengah thui pah. He thuidoeknah he ka paa sak vetih he he Israel khuiah khaw koep thoel uh mahpawh. Te dongah amih taengah khohnin neh mangthui cungkuem kah ol ha thoeng te thui pah dae.

24 For det skal ikke mere være noget tomt syn eller nogen dårende spådom i Israels hus;

A poeyoek kah mangthui boeih neh olhnal tonghma khaw Israel im khui ah koep om mahpawh.

25 for jeg, Herren, taler det ord jeg taler, og det skal skje, det skal ikke lenger utsettes; for i eders dager, du gjenstridige ætt, taler jeg et ord og setter det i verk, sier Herren, Israels Gud.

Tedae BOEIPA loh ka thui te ka thui ol bangla thoeng ni. Nangmih kah khohnin ah uelh voel mahpawh. Boekoek imkhui te ol ka thui pah vetih amah la ka thoeng sak ni. Ka Boeipa Yahovah kah olphong ni,” a ti.

26 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

BOEIPA kah ol tah kai taengah ha pawk tih,

27 Menneskesønn! Se, Israels hus sier: Det syn han skuer, opfylles først efter mange dager, og det er om fjerne tider han spår.

Hlang capa aw, Israel imkhui, “Anih kah mangthui a hmuh te khohnin la puh tih a tue khohla ham ni a tonghma,’ a ti uh te.

28 Derfor skal du si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Intet av alt jeg har sagt, skal utsettes lenger; det ord jeg taler, det skal skje, sier Herren, Israels Gud.

Te dongah ka Boeipa Yahovah loh a thui he amih taengah thui pah. Ka ol ka thui boeih te ka ol bangla uelh voel mahpawh. Tedae ka Boeipa Yahovah olphong he thoeng ni,” a ti.