2 Mosebok 5
1 Derefter gikk Moses og Aron inn til Farao og sa: Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høitid for mig i ørkenen!
After this Moses and Aaron went to Pharaoh and told him, “This is what the Lord, the God of Israel says, ‘Let my people go so they can hold a religious festival for me in the desert.’”
2 Men Farao sa: Hvem er Herren som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og heller ikke vil jeg la Israel fare.
“Who is this ‘Lord’ that I should listen to his request to let Israel go?” Pharaoh replied. “I don't know the Lord and I certainly won't let Israel leave!”
3 Da sa de: Hebreernes Gud har møtt oss; la oss dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke skal slå oss med pest eller sverd!
“The God of the Hebrews came to us,” they added. “Please allow us to go a three days journey into the desert and offer sacrifices to the Lord our God. Otherwise he'll kill us by disease or by the sword.”
4 Men kongen i Egypten sa til dem: Hvorfor vil I, Moses og Aron, dra folket fra dets arbeid? Gå og gjør det I skal!
“Moses and Aaron, why are you trying to take people away from their assigned labor?” Pharaoh asked. “Get back to work!” he ordered.
5 Så sa Farao: Se, folket er nu blitt altfor tallrikt i landet, og så vil I dra dem bort fra det de har å gjøre!
“Look here,” he went on. “There are many of your people here in our country and you are preventing them from doing their assigned labor.”
6 Og samme dag bød Farao arbeidsfogdene og opsynsmennene over folket og sa:
That very day he ordered the slave drivers and those in charge of the people:
7 I skal ikke mere gi folket halm til teglarbeidet, som før; de skal selv gå og sanke sig halm.
“Don't give them any more straw to make bricks like before. Have them go and collect the straw themselves.
8 Men den samme mengde teglsten som de før har gjort, skal I pålegge dem; I skal ikke avkorte noget i deres arbeid. For de er dovne; derfor skriker de og sier: La oss gå og ofre til vår Gud!
But still make them produce the same quantity of bricks as before. They're lazy people—that's why they're calling out, asking, ‘Please let us go and offer sacrifices to our god.
9 Legg tungt arbeid på disse mennesker, så de har nok med det og ikke hører efter løgnaktige ord!
Make their work harder so they can get on with it and not pay any attention to all these lies!”
10 Da gikk arbeidsfogdene og opsynsmennene ut og sa til folket: Så sier Farao: Jeg gir eder ikke lenger halm.
So the slave drivers and those in charge went out and told the people, “This is what Pharaoh has ordered: ‘I won't give you any more straw.
11 Gå selv og finn eder halm, hvor I kan; Men i eders arbeid skal det ikke avkortes noget.
Go and get straw for yourselves wherever you can find it, because your work quota won't be reduced.”
12 Da spredte folket sig over hele Egyptens land for å sanke stubber til å bruke istedenfor halm.
So the people went all over Egypt collecting stubble for straw.
13 Men arbeidsfogdene drev på og sa: Gjør eders arbeid ferdig, fullt dagsverk for hver dag, likesom dengang I hadde halm.
The slave drivers kept on forcing them, saying, “You still have to do the same work as you did when you had straw provided!”
14 Og opsynsmennene som Faraos arbeidsfogder hadde satt over Israels barn, fikk hugg, og arbeidsfogdene sa til dem: Hvorfor har I ikke gjort ferdig den fastsatte mengde teglsten, likesom før, hverken igår eller idag?
They beat the Israelite supervisors they had put in charge, shouting at them, “Why haven't you met your quota of bricks as you did before?”
15 Da gikk opsynsmennene over Israels barn til Farao og klaget høilydt for ham og sa: Hvorfor gjør du således med dine tjenere?
The Israelite supervisors went to Pharaoh to complain, saying, “Why are you treating us your servants like this?
16 Dine tjenere får ikke halm, og allikevel sier de til oss: Gjør tegl! Og så får dine tjenere hugg, enda det er ditt eget folk som har skylden.
You don't give us any straw but your slave drivers demand that we make bricks, and they beat us! Your people are treating us badly!”
17 Men han sa: Dovne er I, dovne! Derfor sier I: Vi vil gå og ofre til Herren.
“No, you're just lazy, lazy people!” Pharaoh replied. “That's why you keep on asking, ‘Please let us go and offer sacrifices to the Lord.’
18 Så gå nu og arbeid! Halm får I ikke, men den fastsatte mengde tegl skal I komme med.
Now get out of here and go back to work! You won't be given any straw but you'll still have to produce the full quota of bricks!”
19 Israels barns opsynsmenn så at de var ille farne, da det blev sagt til dem: I skal ikke avkorte noget i den teglsten I skal ha ferdig - fullt dagsverk for hver dag!
The Israelite supervisors realized they were in trouble when they were told, “You must not reduce the daily production of bricks.”
20 Og da de kom ut fra Farao, møtte de Moses og Aron, som stod og ventet på dem.
They went over to Moses and Aaron who were waiting for them after their meeting with Pharaoh,
21 Og de sa til dem: Herren hjemsøke eder og dømme eder fordi I har ført oss i vanrykte hos Farao og hans tjenere, så I har gitt dem sverd i hånden til å slå oss ihjel.
and said, “May the Lord see what you have done and judge you accordingly! You have made us like a bad smell to Pharaoh and his officials. You have put a sword in their hands to kill us!”
22 Da vendte Moses sig igjen til Herren og sa: Herre, hvorfor har du gjort så ille med dette folk? Hvorfor har du sendt mig?
Moses went back to the Lord and complained, “Why have you caused all this trouble for your own people, Lord? Was this why you sent me?
23 For fra den stund jeg gikk inn til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort ille mot dette folk, og du har aldeles ikke hjulpet ditt folk.
Ever since I went to Pharaoh to speak for you, he has been even harder on your people, and you haven't done anything to save them!”
