2 Mosebok 13

1 Og Herren talte til Moses og sa:

Adonai spoke to Moses [Drawn out], saying,

2 Du skal hellige mig alt førstefødt, alt det som åpner morsliv blandt Israels barn, enten det er folk eller fe! Mig hører det til.

“Sanctify to me all the firstborn, whatever opens the womb among the children of Israel [God prevails], both of man and of animal. It is mine.”

3 Og Moses sa til folket: Kom i hu denne dag da I gikk ut av Egypten, av trælehuset, for med sterk hånd førte Herren eder ut derfra! Da skal I ikke ete syret brød.

Moses [Drawn out] said to the people, “Remember this day, in which you came out of Egypt [Abode of slavery], out of the house of bondage; for by strength of hand Adonai brought you out from this place. No leavened bread shall be eaten.

4 Idag drar I ut, i måneden abib.

Today you go out in the month Abib.

5 Når da Herren fører dig inn i kana'anittenes og hetittenes og amorittenes og hevittenes og jebusittenes land, som han tilsvor dine fedre å gi dig, et land som flyter med melk og honning, da skal du holde denne tjeneste i denne måned.

It shall be, when Adonai shall bring you into the land of the Canaanite [Descendant of Humbled], and the Hittite [Descendant of Trembling fear], and the Amorite [Descendants of Talkers], and the Hivite [Wicked], and the Jebusite [Descendants of Thresher], which he swore to your fathers to give you, a land flowing with milk and honey, that you shall keep this aboda ·service· in this month.

6 I syv dager skal du ete usyret brød, og på den syvende dag skal det være høitid for Herren.

Seven days you shall eat matzah ·unleavened bread·, and in the seventh day shall be a feast to Adonai.”

7 Usyret brød skal du ete alle de syv dager, det skal ikke finnes syret brød hos dig, og ikke surdeig i hele ditt land.

Unleavened bread shall be eaten throughout the seven days; and no leavened bread shall be seen with you. No yeast shall be seen with you, within all your borders.

8 Og samme dag skal du fortelle din sønn det og si: Dette er til minne om det som Herren gjorde for mig da jeg drog ut av Egypten.

You shall tell your son in that day, saying, “It is because of that which Adonai did for me when I came out of Egypt [Abode of slavery].”

9 Og det skal være dig til et tegn på din hånd og til en minneskrift på din panne, forat Herrens lov skal være i din munn; for med sterk hånd førte Herren dig ut av Egypten.

It shall be for a sign to you on your hand, and for a memorial between your eyes, that Adonai’s Torah ·Teaching· may be in your mouth; for with a strong hand Adonai has brought you out of Egypt [Abode of slavery].

10 Og du skal gjøre efter denne lov til fastsatt tid, år efter år.

You shall therefore keep this regulation in its season from year to year.

11 Og når Herren har ført dig til kana'anittenes land, således som han tilsvor dig og dine fedre, og gir dig det,

“It shall be, when Adonai shall bring you into the land of the Canaanite [Descendant of Humbled], as he swore to you and to your fathers, and shall give it you,

12 da skal du overgi til Herren alt det som åpner morsliv; alt som åpner morsliv, som faller av det fe du har, hvis det er av hankjønn, hører det Herren til.

that you shall set apart to Adonai all that opens the womb, and every firstborn which you have that comes from an animal. The males shall be Adonai’s.

13 Og alt som åpner morsliv blandt asen, skal du løse med et stykke småfe; men hvis du ikke løser det, skal du bryte nakken på det; og alt førstefødt av mennesker, blandt dine sønner, skal du løse.

Every firstborn of a donkey you shall redeem with a lamb; and if you will not redeem it, then you shall break its neck; and you shall redeem all the firstborn of man among your sons.

14 Og når din sønn siden spør dig og sier: Hvad betyr dette? da skal du svare ham: Med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypten, av trælehuset.

It shall be, when your son asks you in time to come, saying, ‘What is this?’ that you shall tell him, ‘By strength of hand Adonai brought us out from Egypt [Abode of slavery], from the house of bondage.

15 For dengang da Farao satte sig hårdt imot å la oss fare, da slo Herren ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe; derfor ofrer jeg Herren alt det som åpner morsliv, det som er av hankjønn, og alle førstefødte blandt mine sønner løser jeg.

When Pharaoh stubbornly refused to let us go, Adonai killed all the firstborn in the land of Egypt [Abode of slavery], both the firstborn of man, and the firstborn of animal. Therefore I sacrifice to Adonai all that opens the womb, being males; but all the firstborn of my sons I redeem.’

16 Og det skal være til et tegn på din hånd og til en minneseddel på din panne; for med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypten.

It shall be for a sign on your hand, and for symbols between your eyes: for by strength of hand Adonai brought us out of Egypt [Abode of slavery].”

17 Da nu Farao lot folket fare, da førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunde angre det når de ser krig for sig, og så vende tilbake til Egypten.

When Pharaoh had let the people go, God didn’t lead them by the way of the land of the Philistines [To roll in dust (As an insult)], although that was near; for God said, “Lest perhaps the people change their minds when they see war, and they teshuvah ·completely return· to Egypt [Abode of slavery];”

18 Men Gud lot folket ta omveien gjennem ørkenen mot det Røde Hav. Og Israels barn drog fullt rustet ut av Egyptens land.

but God led the people around by the way of the wilderness by the Sea of Suf [Reed Sea]; and the children of Israel [God prevails] went up armed out of the land of Egypt [Abode of slavery].

19 Og Moses tok Josefs ben med sig; for Josef hadde tatt en ed av Israels barn og sagt: Gud skal visselig se til eder, og da skal I føre mine ben med eder op herfra.

Moses [Drawn out] took the bones of Joseph [May he add] with him, for he had made the children of Israel [God prevails] swear, saying, “God will surely visit you, and you shall carry up my bones away from here with you.”

20 Så brøt de op fra Sukkot og slo leir i Etam ved grensen av ørkenen.

They took their journey from Sukkot, and encamped in Etham, in the edge of the wilderness.

21 Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem, så de kunde dra frem både dag og natt.

Adonai went before them by day in a pillar of cloud, to lead them on their way, and by night in a pillar of fire, to give them light, that they might go by day and by night:

22 Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, ikke heller ildstøtten om natten.

the pillar of cloud by day, and the pillar of fire by night, didn’t depart from before the people.