Predikerens 3

1 Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.

Alt hev si stund, og kvart tiltak under himmelen hev si tid:

2 Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;

Fødast hev si tid, og døy hev si tid; planta hev si tid, og riva upp det som er planta hev si tid;

3 å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;

drepa hev si tid, og lækja hev si tid; riva ned hev si tid, og byggja upp hev si tid;

4 å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;

gråta hev si tid, og læ hev si tid; syrgja hev si tid, og dansa hev si tid;

5 å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;

kasta stein hev si tid, og sanka stein hev si tid; fangtak hev si tid, og halda seg frå fangtak hev si tid;

6 å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;

leita hev si tid, og missa hev si tid; gøyma hev si tid, og kasta burt hev si tid;

7 å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

riva sund hev si tid, og sauma i hop hev si tid; tegja hev si tid, og tala hev si tid;

8 å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

elska hev si tid, og hata hev si tid; ufred hev si tid, og fred hev si tid.

9 Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?

Kva vinning fær då den som gjer noko av den møda han hev med det?

10 Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

Eg såg på det strævet som Gud hev gjeve mannsborni å stræva med.

11 Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.

Alt hev han laga fagert til si tid, ja, æva hev han lagt i hjarta deira, men so at menneskja ikkje kann finna ut frå upphav til endes det verk som Gud hev gjort.

12 Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

Då skyna eg at dei ikkje hev noko betre enn å gleda seg og goda seg so lenge livet varer.

13 men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

Men det å eta og drikka og njota livet midt i all møda, det og ei Guds gåva for kvar mann.

14 Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

Eg skyna at alt det Gud gjer, det varer æveleg, ikkje kann ein leggja noko til, og ikkje kann ein taka noko ifrå; og det hev Gud gjort so, av di me skal ottast honom.

15 Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

Det som hender, hev vore til fyrr, og det som kjem til å henda, hev og vore til fyrr; Gud leitar upp att det framfarne.

16 Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

Framleides såg eg under soli: I domstolen, der sat uretten, og på rettferd-staden, der var uretten.

17 Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

Då sagde eg med meg sjølv: «Den rettferdige og den urettferdige skal Gud døma; for hjå han er det sett ei tid for kvart tiltak og for kvart verk.»

18 Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

Eg sagde med meg sjølv: «Det er for mannsborni skuld, for Gud vil prova deim, so dei kann sjå at dei i seg sjølve ikkje er anna enn dyr.

19 for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

For lagnaden åt mannsborni er som lagnaden åt dyri, ja, same lagnaden fær dei; som den eine døyr, so døyr den andre, og ei ånd hev dei alle; menneskja hev ingen fyremun framfor dyri, for alt er fåfengt.

20 De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

Alle gjeng til ein stad, alle er komne av moldi, og alle skal attende til moldi.

21 Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

Kven veit um åndi åt menneski stig uppetter, og um åndi åt dyri fer ned til jordi?»

22 Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

So skyna eg at ingen ting er betre enn at mannen er glad i arbeidet sitt, for det er hans lut. For kven kann føra honom so langt, at han ser inn i det som skal koma etter honom?