Predikerens 3
1 Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.
Hmuen boih hanah atue to oh, van tlim ah sak atimhaih hmuennawk nuiah khaeh ih atue to oh boih:
2 Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;
tapenhaih atue oh, duekhaih atue oh; patithaih atue oh, patit ih akung aphonghaih atue doeh oh,
3 å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;
humhaih atue oh, ngantuihaih atue oh; phraekhaih atue oh, sakhaih atue oh.
4 å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;
Qahhaih atue oh, pahnuihaih atue oh; palungsethaih atue oh, hnawhaih atue oh,
5 å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;
thlungnawk vah phaenghaih atue oh, nawnto pakhueng lethaih atue oh; takoihaih atue oh, takoih han ayae ih atue oh,
6 å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;
hakhaih atue oh, sunghaih atue oh; pakuemhaih atue oh moe, vahhaih atue oh,
7 å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;
abuuhaih atue oh, huihhaih atue oh; anghngai duemhaih atue oh, lok apaehhaih atue oh,
8 å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.
amlunghaih atue oh, hnukmahaih atue oh; misatukhaih atue oh, angdaehhaih atue oh.
9 Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?
Toksah kami mah tha pathok moe, toksakhaih atho timaw oh?
10 Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
Kaminawk mah sak hanah, Sithaw mah paek ih hmuenzit to ka hnuk boeh.
11 Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.
Hmuen boih hae Angmah ni angmah ih atue thuem ah khet kamcuk ah sak; Sithaw mah sak ih tok amtonghaih hoi boeng khoek to mi mah doeh hnuk thai han ai ah, nihcae palungthin thungah boeng thai ai panoek koehhaih to a suek pae.
12 Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;
Hing thung kami loe anghoe moe, kahoih hmuen sak pongah kahoih kue hmuen tidoeh om ai boeh, tiah ka panoek.
13 men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.
Sithaw mah paek ih tangqum ah oh pongah ni, kami boih mah caak o thaih, naek o thaih moe, a toksakhaih atho to kanawm ah patoh o thaih.
14 Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.
Sithaw mah sak ih hmuen boih, dungzan khoek to om tih, tiah ka panoek; maeto doeh patomh thai mak ai, maeto doeh azuk ving thai mak ai; kami mah anih to khingza thai hanah, Sithaw mah to tiah sak.
15 Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.
Vaihi ih kaom hmuen loe kaom tangcae hmuen hoiah anghmong; kaom han koi hmuen doeh kaom tangcae hmuen baktiah ni oh; kalaem tangcae hmuennawk to Sithaw mah omsak let tih.
16 Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.
Ni tlim ah kaom lokcaekhaih ahmuen ah kasae sakhaih oh; toenghaih ahmuen ah sakpazaehaih to oh.
17 Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.
Sithaw mah katoeng kami hoi kasae kami to lokcaek hmaek tih, tiah ka panoek; to pongah tok amsakhaih atue oh moe, toksakhaih atue doeh oh.
18 Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;
Kami capanawk khosakhaih kawng pongah hae tiah ka poek; kaminawk mah angmacae hoi angmacae to kasan moinawk baktiah ni ka oh o, tiah panoek o thai hanah, Sithaw mah nihcae khaeah amtuengsak tih.
19 for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.
Kaminawk ih taham loe moinawk ih taham hoiah anghmong; to tiah kanghmong taham to ni nihnik mah zing hoi hmaek; maeto duek baktiah, kalah maeto doeh duek toeng; ue, nihnik loe anghahhaih takhi maeto ni tawnh hoi; kami loe moi pongah amek kuehaih om ai; hmuen boih loe azom pui ni.
20 De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.
Hmuen boih ahmuen maeto ah ni caeh o; hmuen boih maiphu hoiah tacawt o baktih toengah, maiphu ah amlaem o boih let.
21 Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?
Toe kami ih pakhra loe ranui bangah caeh tahang moe, moi ih pakhra loe long ah caeh tathuk, tiah mi mah maw panoek?
22 Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?
To pongah kami loe angmah ih taham ah kaom, a sak ih tok nuiah anghoe pongah kahoih kue, tidoeh om ai boeh, tiah ka panoek; anih pacoengah timaw om vop tih, tiah panoek thai hanah, mi mah maw anih to patuek tih?
