Amos 6
1 Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blandt det ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende sig til!
Sorrow awaits who are carefree in Zion, overconfident on the mountain of Samaria! The elite of this, the best of nations, on whom the people of Israel rest their hopes!
2 Dra over til Kalne og se, og gå videre til det store Hamat, og stig ned til Gat i Filisterland! Er de bedre enn disse riker, eller er deres land større enn eders land?
You say to the people: Cross over to Calneh and see, go from there to Hamath the great, then go down to Gath of the Philistines: Are they better than these kingdoms? Is their territory larger than yours?
3 I som jager den onde dag langt bort og flytter urettens sete nær til eder,
You push away all thoughts of the evil day, yet have instituted a rule of violence.
4 I som ligger på elfenbensbenker og dovner eder på eders leier, og som eter lam av hjorden og kalver fra fjøset,
They lie on ivory couches, sprawl on their divans, eat choice lambs from the flock, and fattened calves from the stall.
5 som synger allslags tull til harpens toner og har uttenkt eder strengeinstrumenter, likesom David,
They idly sing to the sound of the lyre, thinking themselves songwriters like David,
6 som drikker vin av skåler og salver eder med den ypperste olje, men ikke sørger over Josefs skade.
they drink bowlfuls of wine, and anoint themselves with the finest of oil. But they do not grieve over the ruin of Joseph.
7 Derfor skal de nu vandre ut av landet fremst blandt dem som føres bort, og med skrålet av dem som dovner sig, skal det være slutt.
Therefore now they must go into exile at the head of the captives, and hushed will be the revelry of the sprawlers.
8 Herren, Israels Gud, har svoret ved sig selv, sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg avskyr Jakobs stolthet og hater hans palasser, og jeg vil overgi byen og alt det som er i den.
The Lord God, the Lord, the God of hosts, has sworn by himself: I abhor the pride of Jacob, I hate his palaces, therefore I will deliver up the city and all that is in it to their enemies.
9 Og om det er ti menn tilbake i ett hus, da skal de dø.
If ten people remain in one house, then they will die.
10 Og en manns nærmeste frende, som skal brenne ham, skal ta ham og bære benene ut av huset, og han skal si til den som er i husets innerste krok: Er det ennu nogen hos dig? Og han skal svare: Nei, ingen! Da skal han si: Hysj! Herrens navn må ikke nevnes!
When the uncle and another member of the family of a dead man come to carry the body out of the house for burial, they will call to someone in a corner of the house, “Any more there?” and he will answer, “No”, and then he will add, “Be quiet!” – for the name of the Lord must not be mentioned.
11 For se, Herren byder, og de slår det store hus så det synker i grus, og det lille hus så det revner.
Look! The Lord is giving the command! He will smash the large house to bits, the small house into fragments.
12 Springer vel hestene opefter fjellet, eller pløies det der med okser? siden I har forvendt retten til gift og rettferdighetens frukter til malurt.
Do horses gallop on crags? Does one plough the sea with oxen? Yet you turn justice into poison weed, and the fruit of righteousness into bitter wormwood.
13 I som gleder eder over det som intet er, og som sier: Er det ikke ved vår egen styrke vi har vunnet oss velde?
You who are so proud of capturing Lo-debar, who say, “Have we not by our own strength taken Karnaim for ourselves?”
14 For se, jeg opvekker et folk mot eder, Israels hus, sier Herren, hærskarenes Gud, og de skal undertrykke eder fra der hvor veien går til Hamat, og like til bekken i ødemarken.
I am now raising up against you, Israel, a nation, says the Lord, the God of hosts. They will oppress you, from the entrance of Hamath to the brook of the Arabah.
