Amos 5
1 Hør dette ord, en klagesang som jeg istemmer over eder, Israels hus!
Audite verbum istud, quod ego levo super vos planctum: domus Israël cecidit, et non adjiciet ut resurgat.
2 Hun er falt, hun skal aldri reise sig mere, jomfruen Israel; hun ligger nedkastet på sin egen grunn, det er ingen som reiser henne op.
Virgo Israël projecta est in terram suam, non est qui suscitet eam.
3 For så sier Herren, Israels Gud: Den by som tusen drar ut av, skal ha hundre igjen, og den by som hundre drar ut av, skal ha ti igjen, i Israels hus.
Quia hæc dicit Dominus Deus: Urbs de qua egrediebantur mille, relinquentur in ea centum; et de qua egrediebantur centum, relinquentur in ea decem in domo Israël.
4 For så sier Herren til Israels hus: Søk mig, så skal I leve!
Quia hæc dicit Dominus domui Israël: Quærite me, et vivetis.
5 Søk ikke til Betel og kom ikke til Gilgal og dra ikke over til Be'erseba! For Gilgal skal bli bortført, og Betel bli til intet.
Et nolite quærere Bethel, et in Galgalam nolite intrare, et in Bersabee non transibitis, quia Galgala captiva ducetur, et Bethel erit inutilis.
6 Søk Herren, så skal I leve! Ellers skal han komme over Josefs hus som en ild, og den skal fortære uten at Betel har nogen som slukker!
Quærite Dominum, et vivite (ne forte comburatur ut ignis domus Joseph, et devorabit, et non erit qui extinguat Bethel:
7 De som forvender retten til malurt og kaster rettferdigheten til jorden!
qui convertitis in absinthium judicium, et justitiam in terra relinquitis):
8 Han som har skapt Syvstjernen og Orion og omskifter dødsskygge til morgen og gjør dagen mørk som natten, han som kaller på havets vann og øser dem ut over jorden - Herren er hans navn!
facientem Arcturum et Orionem, et convertentem in mane tenebras, et diem in noctem mutantem; qui vocat aquas maris, et effundit eas super faciem terræ; Dominus nomen est ejus:
9 Han som lar ødeleggelse lyne frem mot den sterke og fører ødeleggelse over den faste borg!
qui subridet vastitatem super robustum, et depopulationem super potentem affert.
10 På tinge hater de den som hevder retten, og de avskyr den som taler sannhet.
Odio habuerunt corripientem in porta, et loquentem perfecte abominati sunt.
11 Derfor, fordi I treder på den fattige og tar avgift i korn av ham, så skal I ikke få bo i de hus av huggen sten som I selv har bygget, og ikke få drikke vin fra de herlige vingårder som I selv har plantet.
Idcirco, pro eo quod diripiebatis pauperem, et prædam electam tollebatis ab eo, domos quadro lapide ædificabitis, et non habitabitis in eis; vineas plantabis amantissimas, et non bibetis vinum earum.
12 For jeg vet at eders overtredelser er mange og eders synder tallrike; I forfølger den uskyldige, tar imot løsepenger og bøier retten for de fattige på tinge.
Quia cognovi multa scelera vestra, et fortia peccata vestra: hostes justi, accipientes munus, et pauperes deprimentes in porta.
13 Derfor, den som er klok, han tier i denne tid; for det er en ond tid.
Ideo prudens in tempore illo tacebit, quia tempus malum est.
14 Søk det gode og ikke det onde, så I får leve. Da skal Herren, hærskarenes Gud, være med eder, således som I har sagt.
Quærite bonum, et non malum, ut vivatis; et erit Dominus Deus exercituum vobiscum, sicut dixistis.
15 Hat det onde og elsk det gode og la retten stå fast på tinge! Kanskje Herren, hærskarenes Gud, da vil være nådig mot Josefs levning.
Odite malum et diligite bonum, et constituite in porta judicium: si forte misereatur Dominus Deus exercituum reliquiis Joseph.
16 Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, så: På alle gater skal det høres klagerop, og i alle streder skal de rope: Ve, ve! Bonden skal kalles til sørgehøitid, og til dem som er kyndige i sørgekveder, skal de si: Syng en sørgesang!
Propterea hæc dicit Dominus Deus exercituum, dominator: In omnibus plateis planctus; et in cunctis quæ foris sunt, dicetur: Væ, væ! et vocabunt agricolam ad luctum, et ad planctum eos qui sciunt plangere.
17 Og i alle vingårder skal det høres klagerop; for jeg vil skride frem midt iblandt eder, sier Herren.
Et in omnibus vineis erit planctus, quia pertransibo in medio tui, dicit Dominus.
18 Ve dem som stunder efter Herrens dag! Hvad vil I da med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys.
Væ desiderantibus diem Domini! ad quid eam vobis? Dies Domini ista, tenebræ, et non lux.
19 Det er som når en flykter for en løve, men støter på en bjørn, og når han kommer hjem og støtter sig til veggen med hånden, blir han bitt av en orm.
Quomodo si fugiat vir a facie leonis, et occurrat ei ursus; et ingrediatur domum, et innitatur manu sua super parietem, et mordeat eum coluber.
20 Ja, Herrens dag er mørke og ikke lys, belgmørk og uten lysskjær.
Numquid non tenebræ dies Domini, et non lux; et caligo, et non splendor in ea?
21 Jeg hater og forakter eders høitider, og jeg har ikke behag i eders festforsamlinger;
Odi, et projeci festivitates vestras, et non capiam odorem cœtuum vestrorum.
22 for om I ofrer mig brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem, og eders takkoffer av gjøkalver ser jeg ikke på.
Quod si obtuleritis mihi holocautomata, et munera vestra, non suscipiam; et vota pinguium vestrorum non respiciam.
23 La mig slippe for dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill.
Aufer a me tumultum carminum tuorum; et cantica lyræ tuæ non audiam.
24 Men dommen skal komme veltende som vann, og rettferdigheten som en alltid strømmende bekk.
Et revelabitur quasi aqua judicium, et justitia quasi torrens fortis.
25 Bar I frem for mig slaktoffer og matoffer i ørkenen i de firti år, Israels hus?
Numquid hostias et sacrificium obtulistis mihi in deserto quadraginta annis, domus Israël?
26 Nei, I bar eders konges telt og eders billeders fotstykke, eders guds stjerne, som I hadde gjort eder.
et portastis tabernaculum Moloch vestro, et imaginem idolorum vestrorum, sidus dei vestri, quæ fecistis vobis.
27 Jeg vil føre eder bort i fangenskap, langt bortenfor Damaskus, sier han hvis navn er Herren, hærskarenes Gud.
Et migrare vos faciam trans Damascum, dicit Dominus: Deus exercituum nomen ejus.
