Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
When it was decided that we should sail for Italy, they proceeded to hand over Paul and a few other prisoners to the custody of Julius, a centurion of the Imperial Regiment.
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
We embarked in a ship of Adramyttium which was about to sail to the ports of the province of Asia, and put to sea. Aristarchus, a Macedonian of Thessalonica, accompanied us.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
The next day we touched at Sidon. There Julius treated Paul kindly, and gave him leave to visit his friends and refresh himself.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
Putting to sea from thence we sailed under the lee of Cyprus, because the winds were against us;
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
and after sailing across the Cilician and Pamphylian waters, we came to Myra, in Lycia.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
And there the centurion found an Alexandrian ship bound for Italy, and put us on board of her.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
For many days we sailed slowly, and then arrived with difficulty over against Cnidus; from this point, as the wind did not further favor us, we ran under the lee of Crete, off Cape Salmone;
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
and coasting along with difficulty we reached a place called Fair Havens, not far from the town of Lasea.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
By this time the season was far advanced, and sailing had become dangerous (for the Autumn Fast was past); so Paul began to warn them.
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
"Sirs," he said to them, "I perceive that the voyage will be attended with injury and serious loss, not only to the cargo and to the ship, but also to our own lives."
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
But the centurion paid greater heed to the master and to the owner than to anything that was spoken by Paul;
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
and as the harbor was ill adapted for winter quarters, the majority advised putting out to sea from thence, to see whether they could get to Phoenix and winter there, a harbor on the coast of Crete facing northeast and southeast.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
And when the south wind blew softly, supposing that they had obtained their purpose, they weighed anchor and sailed along Crete, close in shore.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
But it was not long before a furious wind, called Euroclydon, rushed down from the island;
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
when the ship was caught and could not face the wind, we gave way to it, and let her drive.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
Then we ran under the lee of a little island named Claudia, where with great difficulty we were able to secure the ship’s boat.
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
After hauling it aboard, they used ropes to undergird the ship, and since they were fearful lest they should be driven upon the Syrtes, they lowered the gear and lay to.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
And as we were being terribly battered by the storm, the next day they began to throw the freight overboard,
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
and on the third day with their own hands they threw the ship’s tackling overboard.
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
Then when for many days neither sun nor stars were seen, and a great tempest still beat upon us, all hope that we should be saved was now taken away from us.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
When for a long time they had been without food, Paul stood among them and said. "Men, you ought to have listened to me, and not have set sail from Crete, and so have spared yourselves this injury and loss.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
"But now take courage. There will be no loss of life among you, but only of the ship,
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
"for last night an angel of the God whose I am and whom I serve, stood by me and said.
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
"‘Fear not, Paul; you must stand before Caesar. Behold, God has granted you the lives of all who are sailing with you.’
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
"So take courage, men! I believe God, I believe that things will turn out exactly as it has been told me.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
"But we must be cast upon a certain island."
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
It was now the fourteenth night, and we were drifting through the Adriatic Sea when, about midnight, the sailors began to suspect that they were drawing near to some land.
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
So they sounded and found twenty fathoms; and after a little they sounded again, and found fifteen fathoms.
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
Then, fearing lest we should run ashore on the rocks, they threw out four anchors from the stern, and longed for day to come.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
And when the sailors were trying to flee from the ship, and had lowered the boat into the sea under pretext of laying anchors from the bow,
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
Paul said to the centurion and to the soldiers, "Unless these men remain on the ship, you cannot be saved."
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
Then the soldiers cut the ropes of the ship’s boat and let her fall off.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
And while day was dawning, Paul kept urging them all to take some food. "This is the fourteenth day," he said, "that you have been on the watch, fasting, having eaten nothing.
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
"So I beg you to take some food, for this is for your safety. For there shall not a hair perish from the head of any one of you."
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
When he had so said and had taken bread, he gave thanks to God before them all, and broke it and began to eat.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
Then they all cheered up and themselves took food.
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
There were in the ship two hundred and seventy-six souls, all told.
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
After eating a hearty meal, they began to lighten the ship by throwing the wheat overboard.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
When it was day they tried in vain to recognize the land, but they spied an inlet with a sandy beach, and they began conferring to see whether they could drive the ship into it.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
They cast off the anchors and left them in the sea, and unloosing at the same time the ropes that tied the rudders, they hoisted the foresail to the breeze, and headed for the beach.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
But coming to a place where two seas met, they ran the ship aground; the bow struck and remained fixed, but the stern began to break up under the violence of the waves.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
Now the soldiers were planning to kill the prisoners, lest any of them should swim off and so escape.
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
But the centurion kept them from their purpose, because he wished to save Paul. He gave orders that those who could swim should first jump overboard and get to land;
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
and that the rest should follow, some on planks and some on other bits of wreckage. And so it came to pass that all escaped safe to the land.
