2 Samuel 1

1 Da Saul var død, og David var vendt tilbake efterat han hadde slått amalekittene, blev David ennu to dager i Siklag.

After the death of Saul, David returned from attacking the Amalekites. He stayed in Ziklag for two days.

2 Da hendte det den tredje dag at det kom en mann fra Sauls leir med sønderrevne klær og jord på sitt hode; og da han kom til David, kastet han sig ned på jorden for ham.

Then on the third day a man arrived from Saul's camp. His clothes were torn and he had dust on his head. When he approached David, he bowed before him, and fell to the ground in respect.

3 David spurte ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir.

“Where have you come from?” David asked him. “I got away from the Israelite camp,” he replied.

4 Da sa David til ham: Hvorledes er det gått? Fortell mig det! Han svarte: Folket flyktet fra striden; mange av folket falt og døde, og Saul og hans sønn Jonatan er også død.

“Tell me what happened,” David asked. “The army ran away from the battle,” the man replied. “Many of them died, and Saul and his son Jonathan also died.”

5 Da sa David til den gutt som kom med denne tidende til ham: Hvorledes vet du at Saul og hans sønn Jonatan er død?

“How do you know Saul and Jonathan died?” David asked the man giving the report.

6 Gutten, han som var kommet med tidenden til ham, svarte: Ved en hendelse kom jeg op på Gilboafjellet, og der fikk jeg se Saul som stod og støttet sig på sitt spyd, mens vognene og hestfolket satte hårdt inn på ham.

“I just happened to be there on Mount Gilboa,” he replied. “I saw Saul, leaning on his spear, with the enemy chariots and the charioteers advancing on him.

7 Han vendte sig om, og da han så mig, ropte han på mig. Jeg svarte: Her er jeg.

He turned around and saw me. He called out and I replied, ‘I'm here to help!’

8 Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt.

He asked me, ‘Who are you?’ I told him, ‘I'm an Amalekite.’

9 Da sa han til mig: Kom hit til mig og drep mig! For krampen har grepet mig, men jeg har ennu min fulle livskraft.

Then he told me, ‘Please come over here and kill me! I'm in terrible agony but life is still hanging on.’

10 Så gikk jeg bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke vilde overleve sitt fall; og jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre.

So I went over him and killed him, because I knew that wounded as he was he couldn't last long. I took the crown from his head and his bracelet from his arm, and I've brought them here to you, my lord.”

11 Da tok David og sønderrev sine klær, og det samme gjorde alle de menn som var hos ham.

David grabbed hold of his clothes and ripped them, as did his men.

12 Og de klaget og gråt og fastet helt til aftenen over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet.

They mourned and cried and fasted until the evening for Saul and his son Jonathan, and for the army of the Lord, the Israelites, that had been killed by the sword.

13 Så spurte David gutten som var kommet med tidenden til ham: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her.

David asked man who brought him the report, “Where are you from?” “I'm the son of a foreigner,” he replied “I'm an Amalekite.”

14 Da sa David til ham: Hvorledes kunde du driste dig til å utrekke din hånd og ta livet av Herrens salvede?

“Why weren't you worried about killing the Lord's anointed one?” David asked.

15 Og David kalte på en av sine menn og sa: Kom hit og hugg ham ned! Og han slo ham ihjel.

David called over one of his men and said, “Go ahead, kill him!” So the man cut the Amalekite down and killed him.

16 Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode; for din egen munn vidnet mot dig da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.

David had told the Amalekite, “Your death is your own fault because you testified against yourself when you said, ‘I killed the Lord's anointed one.’”

17 Og David kvad denne klagesang over Saul og hans sønn Jonatan,

Then David sang this lament for Saul and his son Jonathan.

18 og han bød at Judas barn skulde lære den; "buen" heter den, og den er opskrevet i Den rettskafnes bok:

He ordered it to be taught to the people of Judah. It is called “the Bow” and is recorded in the Book of the Just:

19 Din pryd, Israel, ligger ihjelslått på dine hauger; o, at heltene skulde falle!

“Israel, the glorious one lies dead on your mountains. How the mighty have fallen!

20 Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, at ikke filistrenes døtre skal glede sig, de uomskårnes døtre juble!

Don't announce it in the town of Gath, don't proclaim it in the streets of Ashkelon, so that the Philistine women won't rejoice, so that the heathen women won't celebrate.

21 I Gilboa-fjell! Ikke falle det dugg eller regn på eder, ei heller være der marker som bærer offergaver! For der blev heltes skjold plettet med blod, Sauls skjold, ei salvet med olje.

Mountains of Gilboa, may no dew or rain fall on you! May you have no fields that produce offerings of grain. For it was there that the shield of the mighty was defiled; Saul's shield, no longer cared for with olive oil.

22 Fra falnes blod, fra heltes kjøtt vek Jonatans bue aldri tilbake, aldri kom Sauls sverd umettet hjem.

Jonathan with his bow did not retreat from attacking the enemy; Saul with his sword did not return empty-handed from shedding blood.

23 Saul og Jonatan, elskelige og milde i livet, blev heller ikke skilt i døden; hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver.

During their lives, Saul and Jonathan were much loved and very pleasant, and death did not divide them. They were faster than eagles, stronger than lions.

24 I Israels døtre! Gråt over Saul som klædde eder yndig i purpur, som satte smykker av gull på eders klædebon!

Women of Israel, mourn for Saul, who gave you fine scarlet clothes decorated with gold ornaments.

25 O, at heltene skulde falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger!

How the mighty have fallen in battle! Jonathan lies dead on your mountains.

26 Hjertelig bedrøvet er jeg over dig, min bror Jonatan! Du var mig inderlig kjær; din kjærlighet var mig dyrebarere enn kvinners kjærlighet.

I weep so much for you, my brother Jonathan! You were so very dear to me! Your love for me was so wonderful, greater than the love women have!

27 O, at heltene skulde falle, og krigens redskaper omkomme!

How the mighty have fallen! The weapons of war are gone!”