2 Korintierne 3
1 Begynner vi atter å gi oss selv skussmål, eller mon vi, således som visse folk, trenger til skussmålsbrev til eder eller fra eder?
A IADUEN kit pil kaindan deki pein kit? De nai me mau on kijin likau en kapin on komail de jan komail?
2 I er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker,
At kijin likau komail, me intinidi on nan monion it, me aramaj akan karoj kin aja o wadok.
3 idet det blir vitterlig at I er Kristi brev, tilblitt ved vår tjeneste, innskrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på hjertets kjødtavler.
Pwe komail janjaleda, me komail kijin likau en Krijtuj, me wiauier re at ni at papa, me kaidin intinidier ki ink, a Nen en Kot ieiaj; pil kaidin pon jlet takai, pwe jlet uduken en monion akan.
4 Men en sådan tillit har vi til Gud ved Kristus,
lel atail kaporoporeki Krijtuj mon Kot.
5 ikke at vi av oss selv duer til å uttenke noget som av oss selv, men vår duelighet er av Gud,
Pwe kaidin udan at koiok, me je kak lamelameki meakot, me tapi jan pein kit, pwe at koiok tapi jan ren Kot,
6 som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd; for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende.
Me pil kotin kaiane kin kit, en papa en inau kap kaidin inau, me intinidier, a inau en nen. Pwe intin kin kamela, a nen kin kotin kamaureda.
7 Dersom da dødens tjeneste, som med bokstaver var innhugget i stener, fremtrådte i herlighet, så at Israels barn ikke tålte å se på Mose åsyn for hans åsyns herlighets skyld, som dog svant,
A ma dodok en mela, me intinidier nan pali en takai, me linan, pwe jeri en Ijrael akan jota kak kilan jilan en Mojej, pweki linan en jilan i, a linan wet eu, me pan joredi,
8 hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn mere være i herlighet!
Daduen, dodok en nen a jota pan linan jikida jan?
9 For dersom fordømmelsens tjeneste er herlighet, da er rettferdighetens tjeneste ennu langt mere rik på herlighet;
Ari, ma dodok en kadeik o me linan, nan melel kaualap, dodok en pun me lman melel.
10 for det herlige har i dette stykke ingen herlighet mot hin overvettes rike herlighet.
Pwe men moa me kalinanadar jota kak paroki on linan wet.
11 For når det som svinner, var i herlighet, da skal meget mere det som blir, være i herlighet.
A ma linan mia ren me pan jorela, iaduen wan linan en me pan mimieta!
12 Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet,
Ni at kaporoporeki mepukat, kit kin aima melel.
13 og gjør ikke som Moses, som la et dekke over sitt åsyn, forat Israels barn ikke skulde skue enden av det som svant.
O kaidin dueta Mojej, me pera kila likau eu jilan i, pwe jeri en Ijrael akan ender kilan imwi en me pan nikila.
14 Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus.
A monion arail me kapitakailar. Pwe lao lel ran wet pera o mimieta anjaun ar wadawadok inau marin; ari, pera o me jaroka janer ren Krijtuj.
15 Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses;
A lao lel ran wet ni arail wadawadok Mojej, pera mimieta mon monion arail.
16 men når det omvender sig til Herren, blir dekket tatt bort.
A ma re pan wuki on Kaun o, pera o pan jaroka jan.
17 Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.
Kaun o iei Nen, a waja me Nen en Kaun kotikot ia, nan i wajan maio.
18 Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.
A kitail karoj, me maj atail jo perapa, kin ududial linan en Kaun o, ap wuki on ni mom ota o kakairida ni linan pweki Kaun iei Nen.
