1 Korintierne 13

1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

Congca kaminawk ih lok hoi van kaminawk ih lok to ka paeh thaih langlacadoeh, amlunghaih tawn ai nahaeloe, kai loe monglaeng maw, to tih ai boeh loe cingceng maw boh rumram ih lok baktiah ni ka oh.

2 Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

Lok taphonghaih tangqum, kathuk loknawk to panoek boih moe, congca panoekhaih to ka tawnh; mae angthuisak thaih han khoek to, tanghaihnawk ka tawnh boih langlacadoeh, amlunghaih ka tawn ai nahaeloe, kai loe tidoeh na ai ni.

3 Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.

Amtang kaminawk com hanah ka tawnh ih hmuenmaenawk to ka paek boih, ka takpum hmai hoi qoeng han khoek to kang paek langlacadoeh, amlunghaih tawn ai nahaeloe, kai han avanghaih tidoeh om ai.

4 Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke,

Amlunghaih loe pauephaih to tawnh moe, tahmenhaih to tawnh; amlunghaih mah loe uthaih tawn ai; amlunghaih mah loe poeksanghaih tawn ai; amlunghaih mah loe amoekhaih tawn ai,

5 den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde;

tuinuen sae ai, aimah taham khue poek ai, palungphui han rai, kasae sak han poek ai;

6 den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet;

loktang lokah anghoehaih a tawnh, toe kahoih ai hmuen ah loe anghoe ai.

7 den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Hmuennawk boih ah pauephaih a tawnh, hmuennawk boih ah oepthoh, hmuennawk boih ah oephaih tawnh moe, hmuennawk boih ah palungsawk.

8 Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.

Amlunghaih loe natuek naah doeh boeng ai: toe lok taphonghaih om langlacadoeh, boenghaih om tih; congca lok apaeh langlacadoeh, boenghaih to om tih; panoekthaihaih om langlacadoeh, anghmaa tih.

9 For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis;

Aicae mah ahap ni a panoek o moe, ahap ni a taphong o vop.

10 men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

Toe akoephaih angzoh naah loe, akoep ai ahap panoekhaih to anghmaa tih boeh.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige.

Nawkta naah loe, nawkta baktiah lok ka paeh, nawkta panoekhaih baktiah ka panoek, nawkta poekhaih baktiah ka poek: toe ka saning akoep naah loe, nawkta nathuem ih hmuennawk to ka toengh.

12 For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.

Vaihi loe hmaidan hoiah ni, amtueng parai ai ah a hnuk o vop; toe hnukkhuem ah loe mikhmai kangtong ah a hnu o tih: vaihi loe ahap ni ka panoep vop; toe hnukkhuem ah loe minawk mah kai ang panoek o baktih toengah, ka panoek toeng tih boeh.

13 Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.

Vaihiah tanghaih, oephaih hoi amlunghaih, tiah hmuen thumto oh; toe hae thumto thungah amlunghaih to len koek.