Lukas 17
1 En dag advarte Jesus disiplene og sa:”Det vil alltid finnes noe som frister menneskene til å synde. Men ulykken vil ramme den som frister andre.
Atunča Isusu azăs alu učenikurlje aluj: “Lumja sigurno osă fakă stvarurj d karje p alcă navadjaštje p grešală. Ali grjev alu toc karje natirjaštje p njeko altu s grešaskă.
2 Ja, det ville være bedre for ham å bli kastet i havet med en tung kvernstein bundet til halsen, enn at han skal leve videre og få mulighet til å føre noen vill av disse som med et barns tillit tror på meg.
Alu omula arfi majbinje njeko s la runče ăn apă ku marje buluvan pănglă găt, njego s navadjaskă p grešală p una dăla maj mik om.
3 Jeg advarer dere! Dersom noen har handlet galt, skal du vise til rette den det gjelder, og tilgi personen dersom han angrer seg.
Pa păzăcăvă če fičec. Akă grešaštje još unu dăla učeniku alu mjov, zi k aja ča fukut k nuje binje š jartăj akă s okrinja dăla grešală aluj.
4 Ja, selv om noen handler galt mot deg sju ganger samme dagen, og så sju ganger angrer seg og ber om tilgivelse, skal du tilgi.”
Čak š akă d šaptje vorj p zuvă grešaštje păntruv tinje š šaptje vorj s ăntuarčje š priznajaštje aja ča fukut k nuje binje, jartăj!”
5 En dag sa disiplene til Herren Jesus:”Vi skulle gjerne hatt større tro. Fortell oss hvordan vi kan få det.”
Atunča apostoli azăs alu Domnuluj Isusuluj: “Ažutănje s kridjem maj mult!”
6 ”Mer tro?”, svarte Herren.”Om troen deres bare var så stor som et sennepsfrø, da ville dere kunne si til morbærtreet der borte:’Rykk deg av egen kraft opp med røttene og kast deg i havet!’ Og det ville være lydig mot det dere sier.”
A Domnu Isusu lja zăs: “Akă avjec vjeră atăta pucăn kašă sămănca alu goruščică, aputja s zăčec alu dudusta: ‘Skuatitje ku korijenu d pămănt š posadjaštitje ăn apă’, š apunja urjajke la voj.
7 Jesus sa også:”Tenk dere at dere har en tjener som kommer hjem etter å ha pløyd på åkeren eller passet sauene. Da sier dere ikke til ham:’Slå deg først ned ved bordet og spis.’
Zăčem k njeko dăla voj arje argat karje lukrjază ăn polje ili s brinjaštje d voj. Kănd argatu s ăntuarčje d polje, dali gospodaru iziča: ‘Vină akuma, šăz š mălănkă’? Nu ji zăče!
8 Nei, dere sier:’Gjør i stand kveldsmaten til meg og varte meg opp mens jeg spiser. Etterpå kan du selv spise og drikke.’
Umjesto aja, osă zăkă gospodaru aša: ‘Priredjaštjem vičera! Dăzbrakitje š poslužaštje p minje ku mănkarja š ku bjarja! A kănd jo završa, poc tu s mălănč š s bjaj.’
9 Dere ville heller ikke takke tjeneren, for han har jo bare gjort det han fikk beskjed om.
Dali gospodaru dugujaštje alu argatuluj s ji zahvaljaskă daja ča fukut aja če irja azapovjedit aluj? Nu!
10 Det samme gjelder dere. Når dere har gjort alt dere har fått beskjed om, da skal dere si:’Vi er vanlige, enkle tjenere, vi har bare gjort plikten vår.’”
Aša š voj, kănd fičec aja tot če vuavă Dimizov azapovjedit, zăčec: ‘Noj ištjem samo argac š nu zaslužăm pohvalje k samo fičem dužnost alu nostru.’”
11 På sin videre reise mot Jerusalem kom Jesus til grensen mellom Galilea og Samaria.
Pănd Isusu još uvjek pljika kătri Jeruzalem š putuja pănglă granică alu regije Samarije š alu regije Galileje,
12 Der gikk han inn i en by, og plutselig kom ti spedalske imot han. De stanset et stykke borte
avinjit pănla njeki sat. Pănd untra ăn sat, la vizut zjače lumje karje avja gubă, zarazna buală p pjalje. Jej astat majdăpartje
13 og ropte:”Herre Jesus, ha medfølelse med oss!”
š ančiput s striđje dăn tot glasu: “Isusulje, gospodarulje, smilujaštitje p noj!”
14 Da iakttok han dem og sa:”Gå til prestene og la de undersøke dere!” Og mens de var på vei dit, ble de friske!
Kănd Isusu lja vizut, lja zăs: “Fuđic š pokazăcăvă la popje s puatje jej s vu pregledjaskă!” Pănd apljikat kătri popje, sa likujit d gubă.
15 En av dem kom tilbake til Jesus da han så at han var blitt frisk, og han ropte høyt og hyllet Gud.
Kănd unu d jej avizut k je likujit, sa tors š aslavit p Dimizov p tot glasu.
16 Så kastet han seg ned for Jesus med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var fra Samaria.
Akăzut la intja alu Isusuluj ku fălči kătri pămănt š ja zahvaljit. Afost omula d Samarija.
17 Jesus spurte da:”Var det ikke ti i alt som ble friske? Hvor er de andre ni?
P aja Isusu antribat p ălja karje afost ku jel: “Dali Dimizov na likujit p zjače lumje? Undje ălja alanc nuavă?
18 Er det bare denne fremmede som har kommet tilbake for å takke Gud?”
Kum puatje s fije k omusta karje nuje Židov jedini karje sa tors mije š azahvaljit alu Dimizov?”
19 Han sa til mannen:”Reis deg opp og gå. Din tro har hjulpet deg.”
A alu omula atunča Isusu azăs: “Skual š fuđ. Tu taj likujit daja čaj krizut.”
20 En dag spurte fariseerne Jesus om når Gud ville gi dem en konge som kunne regjere. Jesus svarte:”Gud selv regjerer allerede blant menneskene, men ikke på en slik måte at noen kan se det med sine fysiske øyne.
Ăn una zuvă farizeji antribat p Isusu: “Kănd vinje cara alu Dimizov?” Isusu lja zăs: “Omu nu puatje s predvidjaskă kănd vinja cara ăn znakurj karje promatrjaštje.
21 Ingen kan si:’Her er kongen vår’, eller:’Der er kongen vår’. Nei! Gud regjerer i dere.”
Lumja nusă puată s zăkă: ‘Jakălăj aiča je!’, ili: ‘Jatălăj ănklo je!’ Jakă cara alu Dimizov akuma ăntră voj.”
22 Litt etter forklarte han dette nærmere for disiplene og sa:”Det skal komme en tid da dere lengter etter å få oppleve en eneste dag sammen med meg, Menneskesønnen, i Guds nye verden, men dere skal ikke få det.
Atunča alu učenikurlje aluj azăs: “Vinje vrijamja kănd s fic žaljnič s vidjec zuva kănd jo, Bijatu alu Omuluj, s m pojavjesk, ali nusă putjec.
23 Noen vil si til dere:’Han har kommet igjen. Der er han’, eller:’Her er han’. Men ikke tro på det og ikke gå dit.
A lumja s vu zăkă: ‘Jatălăj ănklo je’, š: ‘Jakălăj aiča je!’, ali nu dăc fuga dăpă jej s m kătăc.
24 For når jeg, Menneskesønnen, virkelig kommer igjen, blir det like tydelig som når lynet flerrer over himmelen og lyser opp hele horisonten.
K kum š toc vjadje munja kănd s pojavjaštje aša s fije ăn zuvaja kănd jo, Bijatu alu Omuluj, s m pojavjesk.
25 Men før dette hender, må jeg lide mye og bli avvist av denne slekten som ikke vil tro.
Ali majdată trjebje mult s trpjesk š lumja ăn asta vrijamje trjebje s m odbacaskă.”
26 Når jeg, Menneskesønnen, kommer igjen, vil verden være like sorgløs som på den tiden da Noah levde.
Š isto aša, kum afost ăn zuvilje kănd Noa afost viuv š aša osă fije ăn zuvilje majdată kănd jo, Bijatu alu Omuluj, osă m pojavjesk:
27 Da spiste, drakk og giftet de seg. Alt var akkurat som til vanlig, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og den voldsomme oversvømmelsen kom og druknet alle sammen.
Kašă uvjek nastavja s mălănče š s bja, s s ănsuarje š s miritje, tot pănla zuvă kănd Noa auntrat ăn marje brod. A atunča avinjit potopu š p toc lja uništit karje na fost ăn marje brod.
28 På samme måten var det på tiden da Lot levde. Menneskene holdt på med sine daglige sysler. De spiste, drakk, kjøpte, solgte, plantet og bygget.
Š isto aša kum afost ăn zuvilje kănd Lot afost viuv: lumja ăn asta regija kašă uvjek nastavja s mălănče š s bja, s kumprje š s vindă, s obradjaskă pămăntu š s gradjaskă.
29 Alt var normalt helt til den morgenen da Lot dro fra Sodoma. Da regnet det ild og svovel fra himmelen og drepte alle sammen.
Ali ăn zuvaja kănd Lot aišăt dăn trg Sodoma ăn karje atrijit, atunča dăn čerj foku ku buluvanji karje ardje akăzut ka pluaja p jej š aumurăt p tuată lumja ăn aja regija.
30 Akkurat på samme måten blir det når jeg, Menneskesønnen, kommer igjen.
Isto aša osă fije š ăn zuvă kănd osă m pojavjesk jo, Bijatu alu Omuluj.
31 Den dagen må den som er oppe på taket og har sine eiendeler inne i huset, ikke gå innfor å pakke. Den som er ute på åkeren, må ikke ta omveien hjem.
Činje god ăn zuvaja p krovu alu kasăj, a stvarulje alor je ăn nontru, s nu s dja ăn zos ăn kasă la stvarurj aluj! Činje god s găsaštje ăn pijană, s nu s ăntuarkă ăndrăt s ja stvarulje aluj!
32 Husk på det som skjedde med kona til Lot!
Dăcăvă d gănd če sa dogodit kănd mujarja alu Lot sa ujtat ăndrăt ăn Sodoma š apoginjit!
33 Den som klamrer seg fast til livet, vil miste det, men den som mister livet for Guds skyld, skal redde det.
Činje god pokušaštje s păzaskă životu aluj, osă l pjargă, a činje god spreman s lasă životu aluj, osă l păzaskă.
34 Ja, den natten skal to personer sove i samme seng. Den ene bli tatt med, den andre bli latt tilbake.
Istina je, ăn nuaptaja kănd osă m pojavjesk, doj lumje karje s skulkă ăn isti pat, p unu osă ja, a p altu osă l lasă.
35 To kvinner skal male mel på samme kvernen. Den ene blir tatt med, den andre bli latt tilbake.”
Dăla duavă mujerj karje zajedno ăn mlin mačină, p una osă ja, a p alta osă l lasă.
37 Da spurte disiplene:”Herre, når kommer dette til å skje?” Jesus svarte:”Det skal være like tydelig som når gribbene kretser over den døde kroppen.”
Učenikurlje aluj l ăntrjabă: “Domnulje, undje asta osă fije?” Isusu lji zăče: “Undje zače lumja muartă, ănklo s sakupjaštje lešinari.”
