Marcum 5
1 Et venerunt trans fretum maris in regionem Gerasenorum.
So kom dei yver til hi sida av sjøen, til Gerasenarbygdi,
2 Et exeunti ei de navi, statim occurrit de monumentis homo in spiritu immundo,
og med det same han steig utor båten, kom ein mann med ei urein ånd imot honom frå gravholorne.
3 qui domicilium habebat in monumentis, et neque catenis iam quisquam poterat eum ligare:
Mannen hadde tilhald i graverne, og ingen kunde lenger få bunde honom, ikkje ein gong med lekkjor;
4 quoniam saepe compedibus et catenis vinctus, dirupisset catenas, et compedes comminuisset, et nemo poterat eum domare.
for han hadde ofte vore bunden med fotjarn og lekkjor, men slite lekkjorne og brote sund fotjarni, og ingen var god til å døyva honom.
5 et semper die ac nocte in monumentis, et in montibus erat, clamans, et concidens se lapidibus.
Allstødt både natt og dag var han i graverne og på fjelli og hua og slo seg sjølv med steinar.
6 Videns autem Iesum a longe, cucurrit, et adoravit eum:
Då han no såg Jesus langt burte, kom han springande og kasta seg ned for føterne hans,
7 et clamans voce magna dixit: Quid mihi, et tibi, Iesu fili Dei altissimi? adiuro te per Deum, ne me torqueas.
og ropa høgt: «Kva vil du meg, Jesus, son åt den høgste Gud? For Guds skuld: pin meg ikkje!»
8 Dicebat enim illi: Exi spiritus immunde ab homine isto.
For Jesus sagde til honom: «Far ut or mannen, du ureine ånd!»
9 Et interrogabat eum: Quod tibi nomen est? Et dicit ei: Legio mihi nomen est, quia multi sumus.
«Kva er namnet ditt?» spurde Jesus. «Legion er namnet mitt, » svara han; «for me er mange.»
10 Et deprecabantur eum multum, ne se expelleret extra regionem.
Og han naudbad Jesus, at han ikkje vilde driva deim ut or bygdi.
11 Erat autem ibi circa montem grex porcorum magnus, pascens in agris.
No var det ein stor svineflokk som gjekk på beite der innmed fjellet;
12 Et deprecabantur eum spiritus, dicentes: Mitte nos in porcos ut in eos introeamus.
so bad dei honom: «Send oss burt i svineflokken, og lat oss få fara inn i deim!»
13 Et concessit eis statim Iesus. Et exeuntes spiritus immundi introierunt in porcos: et magno impetu grex praecipitatus est in mare ad duo millia, et suffocati sunt in mari.
Det gav han deim lov til. So for dei ureine åndene ut og for i svini. Og heile flokken, um lag tvo tusund svin, sette utyver stupet ned i sjøen og druknast.
14 Qui autem pascebant eos, fugerunt, et nunciaverunt in civitatem, et in agros. Et egressi sunt videre quid esset factum:
Dei som gjætte svini, rømde og sagde frå um det i byen og på gardarne, og folk tok ut og vilde sjå kva det var som hadde hendt.
15 et veniunt ad Iesum: et vident illum, qui a daemonio vexabatur, sedentem, vestitum, et sanae mentis, et timuerunt.
Då dei so kom til Jesus, fekk dei sjå at den forgjorde sat der klædd, og med sitt fulle vit, han som hadde havt djevleheren i seg. Og dei vart ottefulle.
16 Et narraverunt illis, qui viderant, qualiter factum esset ei, qui daemonium habuerat, et de porcis.
Og då dei som hadde set det, fortalde korleis det hadde gjenge med den forgjorde, og um svini,
17 Et rogare coeperunt eum ut discederet de finibus eorum.
tok dei til å beda Jesus at han vilde fara burt frå grensorne deira.
18 Cumque ascenderet navim, coepit illum deprecari, qui a daemonio vexatus fuerat, ut esset cum illo,
Då Jesus gjekk i båten, bad den forgjorde um han måtte vera med honom.
19 et non admisit eum, sed ait illi: Vade in domum tuam ad tuos, et annuncia illis quanta tibi Dominus fecerit, et misertus sit tui.
Men Jesus let honom ikkje få lov, og sagde: «Gakk heim til folket ditt, og seg med deim kor mykje Herren hev gjort for deg, og kor god han hev vore med deg!»
20 Et abiit, et coepit praedicare in Decapoli, quanta sibi fecisset Iesus: et omnes mirabantur.
So gjekk mannen og tok til å gjera kunnigt kring i Dekapolis kor mykje Jesus hadde gjort for honom. Og alle undra seg.
21 Et cum ascendisset Iesus in navi rursum trans fretum, convenit turba multa ad eum, et erat circa mare.
Då Jesus hadde fare yver til hi sida att med båten, og endå var nedmed sjøen, samla det seg ein stor folkehop kringum honom.
22 Et venit quidam de archisynagogis nomine Iairus: et videns eum, procidit ad pedes eius,
Då kom ein av synagoge-forstandarane, som heitte Jairus, og med det same han såg Jesus, kasta han seg ned for føterne hans
23 et deprecabatur eum multum, dicens: Quoniam filia mea in extremis est, Veni, impone manum tuam super eam, ut salva sit, et vivat.
og bad honom mykje og sagde: «Vesle dotter mi ligg på det siste - um du vilde koma og leggja henderne på henne, so ho kann bergast og liva!»
24 Et abiit cum illo, et sequebatur eum turba multa, et comprimebant eum.
Jesus gjekk med honom, og ein stor folkehop fylgde etter, og trengde seg um honom.
25 Et mulier, quae erat in profluvio sanguinis annis duodecim,
Millom deim var ei kvinna som hadde havt blodflod i tolv år.
26 et fuerat multa perpessa a compluribus medicis: et erogaverat omnia sua, nec quidquam profecerat, sed magis deterius habebat:
Ho hadde søkt mange lækjarar, og prøvt mange råder, og kosta ut alt ho åtte; men det hadde ikkje muna; ho var heller vorti verre.
27 cum audisset de Iesu, venit in turba retro, et tetigit vestimentum eius:
Ho hadde høyrt ordet um Jesus, og no kom ho midt i folkehopen og tok attantil i kjolen hans.
28 dicebat enim: Quia si vel vestimentum eius tetigero, salva ero.
«Kann eg få taka um so berre i klædi hans, vert eg god att, » tenkte ho.
29 Et confestim siccatus est fons sanguinis eius: et sensit corpore quia sanata esset a plaga.
Og med ein gong stana blodflodi, og ho kjende det i likamen at ho var lækt for sjukdomen.
30 Et statim Iesus in semetipso cognoscens virtutem, quae exierat de illo, conversus ad turbam, aiebat: Quis tetigit vestimenta mea?
Jesus kjende straks på seg at det for ei kraft ut ifrå honom; han snudde seg um i hopen og spurde: «Kven var det som tok i klædi mine?»
31 Et dicebant ei discipuli sui: Vides turbam comprimentem te, et dicis: Quis me tetigit?
«Du ser folket trengjer deg på alle kantar, » svara læresveinarne, «og so spør du kven det var som tok i deg!»
32 Et circumspiciebat videre eam, quae hoc fecerat.
Då såg han seg ikring etter den som hadde gjort det.
33 Mulier vero timens et tremens, sciens quod factum esset in se, venit et procidit ante eum, et dixit ei omnem veritatem.
Og kvinna, som var so rædd at ho skalv, av di ho visste kva som hadde hendt henne, ho kom og kasta seg ned for føterne hans, og sagde honom alt som det var.
34 Ille autem dixit ei: Filia, fides tua te salvam fecit: vade in pace, et esto sana a plaga tua.
Då sagde han til henne: «Trui di hev hjelpt deg, dotter mi. Gakk heim og hav det godt, og ver fri sjukdomen din!»
35 Adhuc eo loquente, veniunt nuncii ad archisynagogum, dicentes: Quia filia tua mortua est: quid ultra vexas Magistrum?
Fyrr han hadde tala ut, kom det folk frå huset åt synagoge-forstandaren og sagde: «Dotter di hev slokna. Umaka ikkje meisteren lenger!»
36 Iesus autem audito verbo, quod dicebatur, ait archisynagogo: Noli timere: tantummodo crede.
Jesus høyrde kva dei tala um, og sagde til synagoge-forstandaren: «Ottast ikkje! Berre tru!»
37 Et non admisit quemquam se sequi nisi Petrum, et Iacobum, et Ioannem fratrem Iacobi.
Han let ingen fylgja seg utan Peter og Jakob og Johannes, bror åt Jakob.
38 Et veniunt in domum archisynagogi, et videt tumultum, et flentes, et eiulantes multum.
Og då dei kom heim til synagoge-forstandaren, og han såg for eit ståk der var, og høyrde folk gret og våla,
39 Et ingressus, ait illis: Quid turbamini, et ploratis? puella non est mortua, sed dormit.
gjekk han inn og sagde: «Kva ståkar og græt de for? Barnet hev ikkje slokna; det søv.»
40 Et irridebant eum. Ipse vero eiectis omnibus assumit patrem, et matrem puellae, et qui secum erant, et ingreditur ubi puella erat iacens.
Då log dei åt honom. Men han dreiv deim ut alle saman, og sjølv tok han med seg far og mor åt barnet, og fylgjesveinarne sine, og gjekk inn der barnet låg.
41 Et tenens manum puellae, ait illi: Talitha cumi, quod est interpretatum: Puella (tibi dico) surge.
Og han tok barnet i handi og sagde: «Talita kumi!» det er det same som: «Vesle gjenta, eg segjer deg: Ris upp!»
42 et confestim surrexit puella, et ambulabat: erat autem annorum duodecim: et obstupuerunt stupore magno.
Og straks reis veslegjenta upp og gjekk ikring; for ho var tolv år. Då vart dei straks reint som dei var frå seg.
43 Et praecepit illis vehementer ut nemo id sciret: et iussit dari illi manducare.
Men han forbaud deim strengt å lata nokon få vita det, og sagde dei skulde gjeva henne mat.
