Hebræos 3
1 Unde fratres sancti, vocationis caelestis participes, considerate Apostolum, et pontificem confessionis nostrae Iesum:
Difor, heilage brør, som er luthavande i eit himmelsk kall! sjå på den apostel og øvsteprest som me kjennest ved, Jesus,
2 qui fidelis est ei, qui praefecit illum sicut et Moyses in omni domo eius.
han som var tru mot den som gjorde honom dertil, liksom og Moses var i heile hans hus!
3 Amplioris enim gloriae iste prae Moyse dignus est habitus, quanto ampliorem honorem habet domus, qui fabricavit illam.
For denne er halden so mykje større æra verd enn Moses, som den som hev bygt huset, hev større æra enn huset sjølv.
4 Omnis namque domus fabricatur ab aliquo: qui autem omnia creavit, Deus est.
Kvart hus er det einkvan som byggjer, men den som hev bygt alt, det er Gud.
5 Et Moyses quidem fidelis erat in tota domo eius tamquam famulus, in testimonium eorum, quae dicenda erant:
Og Moses var vel tru i heile hans hus som ein tenar til å vitna um det som skulde verta tala,
6 Christus vero tamquam filius in domo sua: quae domus sumus nos, si fiduciam, et gloriam spei usque ad finem, firmam retineamus.
men Kristus stend som son yver huset hans; og hans hus er me, so framt me held vårt frimod og den voni me rosar oss av, fast alt til enden.
7 Quapropter sicut dicit Spiritus sanctus: Hodie si vocem eius audieritis,
Difor, som den Heilage Ande segjer: «I dag, um de høyrer hans røyst,
8 nolite obdurare corda vestra, sicut in exacerbatione secundum diem tentationis in deserto,
so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden på freistingsdagen i øydemarki,
9 ubi tentaverunt me patres vestri: probaverunt, et viderunt opera mea
der federne dykkar freista meg; dei prøvde meg, endå dei såg mine gjerningar i fyrti år.
10 quadraginta annis: Propter quod infensus fui generationi huic, et dixi: Semper errant corde. Ipsi autem non cognoverunt vias meas,
Difor harmast eg på denne ætti og sagde: «Dei fer alltid vilt i hjarta; » men dei kjende ikkje mine vegar,
11 quibus iuravi in ira mea: Si introibunt in requiem meam.
so eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila!»»
12 Videte fratres, ne forte sit in aliquo vestrum cor malum incredulitatis, discedendi a Deo vivo:
Sjå til, brør, at det ikkje i nokon av dykk skal vera eit vondt, vantruande hjarta, so han fell frå den livande Gud!
13 sed adhortamini vosmetipsos per singulos dies, donec Hodie cognominatur, ut non obduretur quis ex vobis fallacia peccati.
Men påminn kvarandre kvar dag, so lenge som det heiter: «i dag», so ikkje nokon av dykk skal verta forherd ved dåring av syndi!
14 Participes enim Christi effecti sumus: si tamen initium substantiae eius usque ad finem firmum retineamus.
For me hev fenge lut med Kristus, so framt me held vår fyrste fulle vissa fast til enden.
15 Dum dicitur: Hodie si vocem eius audieritis, nolite obdurare corda vestra, quemadmodum in illa exacerbatione.
Når det vert sagt: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden, »
16 Quidam enim audientes exacerbaverunt: sed non universi qui profecti sunt ex Aegypto per Moysen.
kven var då dei som høyrde og arga honom? Var det ikkje alle dei som gjekk ut or Egyptarland ved Moses?
17 Quibus autem infensus est quadraginta annis? Nonne illis, qui peccaverunt, quorum cadavera prostrata sunt in deserto?
Men kven var det han harmast på i fyrti år? var det ikkje på deim som hadde synda, so deira kroppar fall i øydemarki?
18 Quibus autem iuravit non introire in requiem ipsius, nisi illis, qui increduli fuerunt?
Og kven var det han svor um, at dei ikkje skulde koma inn til hans kvila, utan um deim som var vantruande?
19 Et videmus, quia non potuerunt introire in requiem ipsius propter incredulitatem.
So ser me då at dei ikkje kunde koma inn for vantru skuld.
