Psalmorum 71

1 Psalmus David, Filiorum Ionadab, et priorum captivorum. In te Domine speravi, non confundar in æternum:

Til deg, Herre, flyr eg, lat meg aldri verta til skammar!

2 in iustitia tua libera me, et eripe me. Inclina ad me aurem tuam, et salva me.

Fria meg ut og berga meg ved di rettferd, bøyg ditt øyra til meg og frels meg!

3 Esto mihi in Deum protectorem, et in locum munitum: ut salvum me facias, Quoniam firmamentum meum, et refugium meum es tu.

Ver meg eit berg til å bu på, der eg alltid kann koma! Du hev påbode frelsa for meg, for du er mitt fjell og mi festning.

4 Deus meus eripe me de manu peccatoris, et de manu contra legem agentis et iniqui:

Min Gud, berga meg frå handi til den ugudlege, frå hans neve som er urettferdig og gjer valdsverk!

5 Quoniam tu es patientia mea Domine: Domine spes mea a iuventute mea.

For du er den eg vonar på, Herre, Herre, den eg set mi lit til alt frå ungdomen.

6 In te confirmatus sum ex utero: de ventre matris meæ tu es protector meus: In te cantatio mea semper:

På deg hev eg studt meg alt frå morsfanget; du er den som drog meg ut or morslivet, um deg vil eg alltid syngja min lovsong.

7 tamquam prodigium factus sum multis: et tu adiutor fortis.

Som eit under hev eg vore for mange; men du er mi sterke borg.

8 Repleatur os meum laude, ut cantem gloriam tuam: tota die magnitudinem tuam.

Min munn er full av ditt lov, av di æra heile dagen.

9 Ne proiicias me in tempore senectutis: cum defecerit virtus mea, ne derelinquas me.

Kasta meg ikkje burt i min alderdom, forlat meg ikkje når mi kraft vert til inkjes!

10 Quia dixerunt inimici mei mihi: et qui custodiebant animam meam, consilium fecerunt in unum,

For mine fiendar hev sagt um meg, og dei som lurar på mi sjæl, legg råder i hop,

11 Dicentes: Deus dereliquit eum, persequimini, et comprehendite eum: quia non est qui eripiat.

og segjer: «Gud hev forlate honom; forfylg honom og tak honom, for det er ingen som bergar!»

12 Deus ne elongeris a me: Deus meus in auxilium meum respice.

Gud, ver ikkje langt frå meg! Min Gud, kom meg snart til hjelp!

13 Confundantur, et deficiant detrahentes animæ meæ: operiantur confusione, et pudore qui quærunt mala mihi.

Lat deim som stend etter mitt liv, verta til skammar og ganga til grunnar! Lat deim som søkjer mi ulukka, verta klædde i spott og skam!

14 Ego autem semper sperabo: et adiiciam super omnem laudem tuam.

Men eg vil alltid venta, og stødt vil eg lova deg meir og meir.

15 Os meum annuntiabit iustitiam tuam: tota die salutare tuum. Quoniam non cognovi litteraturam,

Min munn skal fortelja um di rettferd, um di frelse all dagen, for eg veit ikkje tal på deim.

16 introibo in potentias Domini: Domine, memorabor iustitiæ tuæ solius.

Eg vil koma fram med Herrens, Herrens velduge verk, eg vil forkynna di rettferd, berre di.

17 Deus docuisti me a iuventute mea: et usque nunc pronuntiabo mirabilia tua.

Gud, du hev lært meg upp alt frå ungdomen, og til dessa kunngjer eg dine undergjerningar.

18 Et usque in senectam et senium: Deus ne derelinquas me, Donec annunciem brachium tuum generationi omni, quæ ventura est: Potentiam tuam,

Forlat meg då ikkje heller når eg vert gamall og grå, du Gud, til dess eg fær forkynna um din arm til ei onnor ætt, um di magt til kvar den som skal koma.

19 et iustitiam tuam Deus usque in altissima, quæ fecisti magnalia: Deus quis similis tibi?

Og di rettferd, Gud, når upp til det høge, du Gud, som hev gjort store ting, kven er som du?

20 Quantas ostendisti mihi tribulationes multas, et malas: et conversus vivificasti me: et de abyssis terræ iterum reduxisti me:

Du som hev late oss sjå mange trengslor og ulukkor, du vil gjera oss livande att og draga oss upp att or dypterne i jordi.

21 Multiplicasti magnificentiam tuam: et conversus consolatus es me.

Du vil lata meg veksa og vil venda um og trøysta meg.

22 Nam et ego confitebor tibi in vasis psalmi veritatem tuam: Deus psallam tibi in cithara, sanctus Israel.

So vil eg prisa deg med harpespel, din truskap, min Gud! Eg vil syngja deg lov med cither, du Israels Heilage.

23 Exultabunt labia mea cum cantavero tibi: et anima mea, quam redemisti.

Mine lippor skal fegnast når eg syng deg lov, og mi sjæl, som du hev løyst ut.

24 Sed et lingua mea tota die meditabitur iustitiam tuam: cum confusi et reveriti fuerint qui quærunt mala mihi.

Ogso tunga mi skal heile dagen kveda ut di rettferd, for dei hev vorte til skam og spott, dei som søkjer mi ulukka.