Psalmorum 69
1 In finem, pro iis, qui commutabuntur, David. Salvum me fac Deus: quoniam intraverunt aquæ usque ad animam meam.
Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
2 Infixus sum in limo profundi: et non est substantia. Veni in altitudinem maris: et tempestas demersit me.
Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
3 Laboravi clamans, raucæ factæ sunt fauces meæ: defecerunt oculi mei, dum spero in Deum meum.
Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
4 Multiplicati sunt super capillos capitis mei, qui oderunt me gratis. Confortati sunt qui persecuti sunt me inimici mei iniuste: quæ non rapui, tunc exolvebam.
Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
5 Deus tu scis insipientiam meam: et delicta mea a te non sunt abscondita.
Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
6 Non erubescant in me qui expectant te Domine, Domine virtutum. Non confundantur super me qui quærunt te, Deus Israel.
Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
7 Quoniam propter te sustinui opprobrium: operuit confusio faciem meam.
For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
8 Extraneus factus sum fratribus meis, et peregrinus filiis matris meæ.
Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
9 Quoniam zelus domus tuæ comedit me: et opprobria exprobrantium tibi, ceciderunt super me.
For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
10 Et operui in ieiunio animam meam: et factum est in opprobrium mihi.
Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
11 Et posui vestimentum meum cilicium: et factus sum illis in parabolam.
Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
12 Adversum me loquebantur qui sedebant in porta: et in me psallebant qui bibebant vinum.
Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
13 Ego vero orationem meam ad te Domine: tempus beneplaciti Deus. In multitudine misericordiæ tuæ exaudi me, in veritate salutis tuæ:
Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
14 Eripe me de luto, ut non infigar: libera me ab iis, qui oderunt me, et de profundis aquarum.
Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
15 Non me demergat tempestas aquæ, neque absorbeat me profundum: neque urgeat super me puteus os suum.
Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
16 Exaudi me Domine, quoniam benigna est misericordia tua: secundum multitudinem miserationum tuarum respice in me.
Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
17 Et ne avertas faciem tuam a puero tuo: quoniam tribulor, velociter exaudi me.
Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
18 Intende animæ meæ, et libera eam: propter inimicos meos eripe me.
Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
19 Tu scis improperium meum, et confusionem meam, et reverentiam meam.
Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
20 In conspectu tuo sunt omnes qui tribulant me, improperium expectavit cor meum et miseriam. Et sustinui qui simul contristaretur, et non fuit: et qui consolaretur, et non inveni.
Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
21 Et dederunt in escam meam fel: et in siti mea potaverunt me aceto.
Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
22 Fiat mensa eorum coram ipsis in laqueum, et in retributiones, et in scandalum.
Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
23 Obscurentur oculi eorum ne videant: et dorsum eorum semper incurva.
Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
24 Effunde super eos iram tuam: et furor iræ tuæ comprehendat eos.
Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
25 Fiat habitatio eorum deserta: et in tabernaculis eorum non sit qui inhabitet.
Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
26 Quoniam quem tu percussisti, persecuti sunt: et super dolorem vulnerum meorum addiderunt.
For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
27 Appone iniquitatem super iniquitatem eorum: et non intrent in iustitiam tuam.
Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
28 Deleantur de Libro viventium: et cum iustis non scribantur.
Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
29 Ego sum pauper et dolens: salus tua Deus suscepit me.
Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
30 Laudabo nomen Dei cum cantico: et magnificabo eum in laude:
Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
31 Et placebit Deo super vitulum novellum: cornua producentem et ungulas.
og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
32 Videant pauperes et lætentur: quærite Deum, et vivet anima vestra:
Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
33 Quoniam exaudivit pauperes Dominus: et vinctos suos non despexit.
For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
34 Laudent illum cæli et terra, mare, et omnia reptilia in eis.
Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
35 Quoniam Deus salvam faciet Sion: et ædificabuntur civitates Iuda. Et inhabitabunt ibi, et hereditate acquirent eam.
For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
36 Et semen servorum eius possidebit eam, et qui diligunt nomen eius, habitabunt in ea.
Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
