Job 4
1 Respondens autem Eliphaz Themanites, dixit:
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 Si cœperimus loqui tibi, forsitan moleste accipies, sed conceptum sermonem tenere quis poterit?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Ecce docuisti multos, et manus lassas roborasti:
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Vacillantes confirmaverunt sermones tui, et genua trementia confortasti:
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 Nunc autem venit super te plaga, et defecisti: tetigit te, et conturbatus es.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Ubi est timor tuus, fortitudo tua, patientia tua, et perfectio viarum tuarum?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Recordare obsecro te, quis umquam innocens periit? aut quando recti deleti sunt?
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 Quin potius vidi eos, qui operantur iniquitatem, et seminant dolores, et metunt eos,
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 Flante Deo perisse, et spiritu iræ eius esse consumptos:
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 Rugitus leonis, et vox leænæ, et dentes catulorum leonum contriti sunt.
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 Tigris periit, eo quod non haberet prædam, et catuli leonis dissipati sunt.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 Porro ad me dictum est verbum absconditum, et quasi furtive suscepit auris mea venas susurri eius.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 In horrore visionis nocturnæ, quando solet sopor occupare homines,
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 Pavor tenuit me, et tremor, et omnia ossa mea perterrita sunt:
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 Et cum spiritus me præsente transiret, inhorruerunt pili carnis meæ.
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 Stetit quidam, cuius non agnoscebam vultum, imago coram oculis meis, et vocem quasi auræ lenis audivi.
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 Numquid homo, Dei comparatione iustificabitur, aut factore suo purior erit vir?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Ecce qui serviunt ei, non sunt stabiles, et in angelis suis reperit pravitatem:
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 Quanto magis hi qui habitant domos luteas, qui terrenum habent fundamentum, consumentur velut a tinea?
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 De mane usque ad vesperam succidentur: et quia nullus intelligit, in æternum peribunt.
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Qui autem reliqui fuerint, auferentur ex eis: morientur, et non in sapientia.
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
