Job 10
1 Tædet animam meam vitæ meæ, dimittam adversum me eloquium meum, loquar in amaritudine animæ meæ.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 Dicam Deo: Noli me condemnare: indica mihi cur me ita iudices.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 Numquid bonum tibi videtur, si calumnieris me, et opprimas me opus manuum tuarum, et consilium impiorum adiuves?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Numquid oculi carnei tibi sunt: aut sicut videt homo, et tu videbis?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 Numquid sicut dies hominis dies tui, et anni tui sicut humana sunt tempora,
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 Ut quæras iniquitatem meam, et peccatum meum scruteris?
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 Et scias quia nihil impium fecerim, cum sit nemo qui de manu tua possit eruere.
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 Manus tuæ fecerunt me, et plasmaverunt me totum in circuitu: et sic repente præcipitas me?
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Memento quæso quod sicut lutum feceris me, et in pulverem reduces me.
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Nonne sicut lac mulsisti me, et sicut caseum me coagulasti?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 Pelle et carnibus vestisti me: ossibus et nervis compegisti me.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 Vitam et misericordiam tribuisti mihi, et visitatio tua custodivit spiritum meum.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 Licet hæc celes in corde tuo, tamen scio quia universorum memineris.
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 Si peccavi, et ad horam pepercisti mihi: cur ab iniquitate mea mundum me esse non pateris?
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 Et si impius fuero, væ mihi est: et si iustus, non levabo caput, saturatus afflictione et miseria.
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 Et propter superbiam quasi leænam capies me, reversusque mirabiliter me crucias.
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 Instauras testes tuos contra me, et multiplicas iram tuam adversum me, et pœnæ militant in me.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 Quare de vulva eduxisti me? qui utinam consumptus essem ne oculus me videret.
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 Fuissem quasi non essem, de utero translatus ad tumulum.
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 Numquid non paucitas dierum meorum finietur brevi? dimitte ergo me, ut plangam paululum dolorem meum:
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 Antequam vadam et non revertar, ad terram tenebrosam, et opertam mortis caligine:
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 Terram miseriæ et tenebrarum, ubi umbra mortis, et nullus ordo, sed sempiternus horror inhabitat.
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
