< 哀歌 3 >

1 わたしは彼の怒りのむちによって、悩みにあった人である。
Jeg er den, der så nød ved hans vredes ris,
2 彼はわたしをかり立てて、光のない暗い中を歩かせ、
mig har han ført og ledt i det tykkeste Mulm,
3 まことにその手をしばしばかえて、ひねもすわたしを攻められた。
ja, Hånden vender han mod mig Dagen lang.
4 彼はわが肉と皮を衰えさせ、わが骨を砕き、
Mit Bød og min Hud har han opslidt, brudt mine Ben,
5 苦しみと悩みをもって、わたしを囲み、わたしを閉じこめ、
han mured mig inde, omgav mig med Galde og Møje,
6 遠い昔に死んだ者のように、暗い所に住まわせられた。
lod mig bo i Mørke som de, der for længst er døde.
7 彼はわたしのまわりに、かきをめぐらして、出ることのできないようにし、重い鎖でわたしをつながれた。
Han har spærret mig inde og lagt mig i tunge Lænker.
8 わたしは叫んで助けを求めたが、彼はわたしの祈をしりぞけ、
Om jeg end råber og skriger, min Bøn er stængt ude.
9 切り石をもって、わたしの行く道をふさぎ、わたしの道筋を曲げられた。
Han spærred mine Veje med Kvader, gjorde Stierne kroge.
10 彼はわたしに対して待ち伏せするくまのように、潜み隠れるししのように、
Han blev mig en lurende Bjørn, en Løve i Baghold;
11 わが道を離れさせ、わたしを引き裂いて、見るかげもないみじめな者とし、
han ledte mig vild, rev mig sønder og lagde mig øde;
12 その弓を張って、わたしを矢の的のようにされた。
han spændte sin Bue; lod mig være Skive for Pilen.
13 彼はその箙の矢をわたしの心臓に打ち込まれた。
Han sendte sit Koggers Sønner i Nyrerne på mig;
14 わたしはすべての民の物笑いとなり、ひねもす彼らの歌となった。
hvert Folk lo mig ud og smæded mig Dagen lang,
15 彼はわたしを苦い物で飽かせ、にがよもぎをわたしに飲ませられた。
med bittert mætted han mig, gav mig Malurt at drikke.
16 彼は小石をもって、わたしの歯を砕き、灰の中にわたしをころがされた。
Mine Tænder lod han bide i Flint, han trådte mig i Støvet;
17 わが魂は平和を失い、わたしは幸福を忘れた。
han skilte min Sjæl fra Freden, jeg glemte Lykken
18 そこでわたしは言った、「わが栄えはうせ去り、わたしが主に望むところのものもうせ去った」と。
og sagde: "Min Livskraft, mit Håb til HERREN er ude."
19 どうか、わが悩みと苦しみ、にがよもぎと胆汁とを心に留めてください。
At mindes min Vånde og Flakken er Malurt og Galde;
20 わが魂は絶えずこれを思って、わがうちにうなだれる。
min Sjæl, den mindes det grant den grubler betynget.
21 しかし、わたしはこの事を心に思い起す。それゆえ、わたしは望みをいだく。
Det lægger jeg mig på Sinde, derfor vil jeg håbe:
22 主のいつくしみは絶えることがなく、そのあわれみは尽きることがない。
HERRENs Miskundhed er ikke til Ende, ikke brugt op,
23 これは朝ごとに新しく、あなたの真実は大きい。
hans Nåde er ny hver Morgen, hans Trofasthed stor.
24 わが魂は言う、「主はわたしの受くべき分である、それゆえ、わたしは彼を待ち望む」と。
Min Del er HERREN, (siger min Sjæl, ) derfor håber jeg på ham.
25 主はおのれを待ち望む者と、おのれを尋ね求める者にむかって恵みふかい。
Dem, der bier på HERREN, er han god, den Sjæl, der ham søger;
26 主の救を静かに待ち望むことは、良いことである。
det er godt at håbe i Stilhed på HERRENs Frelse,
27 人が若い時にくびきを負うことは、良いことである。
godt for en Mand, at han bærer Åg i sin Ungdom.
28 主がこれを負わせられるとき、ひとりすわって黙しているがよい。
Han sidde ensom og tavs, når han lægger det på ham;
29 口をちりにつけよ、あるいはなお望みがあるであろう。
han trykke sin Mund mod Støvet, måske er der Håb.
30 おのれを撃つ者にほおを向け、満ち足りるまでに、はずかしめを受けよ。
Række Kind til den, der slår ham, mættes med Hån.
31 主はとこしえにこのような人を捨てられないからである。
Thi Herren bortstøder ikke for evigt,
32 彼は悩みを与えられるが、そのいつくしみが豊かなので、またあわれみをたれられる。
har han voldt Kvide, så ynkes han, stor er hans Nåde;
33 彼は心から人の子を苦しめ悩ますことをされないからである。
ej af Hjertet plager og piner han Menneskens Børn.
34 地のすべての捕われ人を足の下に踏みにじり、
Når Landets Fanger til Hobe trædes under Fod,
35 いと高き者の前に人の公義をまげ、
når Mandens Ret for den Højestes Åsyn bøjes,
36 人の訴えをくつがえすことは、主のよみせられないことである。
når en Mand lider Uret i sin Sag mon Herren ej ser det?
37 主が命じられたのでなければ、だれが命じて、その事の成ったことがあるか。
Hvo taler vel, så det sker, om ej Herren byder?
38 災もさいわいも、いと高き者の口から出るではないか。
Kommer ikke både ondt og godt fra den Højestes Mund?
39 生ける人はどうしてつぶやかねばならないのか、人は自分の罪の罰せられるのを、つぶやくことができようか。
Over hvad skal den levende sukke? Hver over sin Synd!
40 われわれは、自分の行いを調べ、かつ省みて、主に帰ろう。
Lad os ransage, granske vore Veje og vende os til HERREN,
41 われわれは天にいます神にむかって、手と共に心をもあげよう。
løfte Hænder og Hjerte til Gud i Himlen;
42 「わたしたちは罪を犯し、そむきました、あなたはおゆるしになりませんでした。
vi syndede og stod imod, du tilgav ikke,
43 あなたは怒りをもってご自分をおおい、わたしたちを追い攻め、殺して、あわれまず、
men hylled dig i Vrede, forfulgte os, dræbte uden Skånsel,
44 また雲をもってご自分をおおい、祈を通じないようにし、
hylled dig i Skyer, så Bønnen ej nåed frem;
45 もろもろの民の中に、わたしたちをちりあくたとなさいました。
til Skarn og til Udskud har du gjort os midt iblandt Folkene.
46 敵はみなわたしたちをののしり、
De opspærred Munden imod os, alle vore Fjender.
47 恐れと落し穴と、荒廃と滅亡とが、わたしたちに臨みました。
Vor Lod blev Gru og Grav og Sammenbruds Øde;
48 わが民の娘の滅びによって、わたしの目には涙の川が流れています。
Vandstrømme græder mit Øje, mit Folk brød sammen.
49 わが目は絶えず涙を注ぎ出して、やむことなく、
Hvileløst strømmer mit Øje, det kender ej Ro,
50 主が天から見おろして、顧みられる時にまで及ぶでしょう。
før HERREN skuer ned fra Himlen, før han ser til.
51 わが目はわが町のすべての娘の最期のゆえに、わたしを痛ませます。
Synet af Byens Døtre piner min Sjæl.
52 ゆえなくわたしに敵する者どもによって、わたしは鳥のように追われました。
Jeg joges som en Fugl af Fjender, hvis Had var grundløst,
53 彼らは生きているわたしを穴の中に投げ入れ、わたしの上に石を投げつけました。
de spærred mig inde i en Grube, de stenede mig;
54 水はわたしの頭の上にあふれ、わたしは『断ち滅ぼされた』と言いました。
Vand strømmed over mit Hoved, jeg tænkte: "Fortabt!"
55 主よ、わたしは深い穴からみ名を呼びました。
Dit Navn påkaldte jeg, HERRE, fra Grubens Dyb;
56 あなたはわが声を聞かれました、『わが嘆きと叫びに耳をふさがないでください』。
du hørte min Røst: "O, gør dig ej døv for mit Skrig!"
57 わたしがあなたに呼ばわったとき、あなたは近寄って、『恐れるな』と言われました。
Nær var du den Dag jeg kaldte, du sagde: "Frygt ikke!"
58 主よ、あなたはわが訴えを取りあげて、わたしの命をあがなわれました。
Du førte min Sag, o Herre, genløste mit Liv;
59 主よ、あなたはわたしがこうむった不義をごらんになりました。わたしの訴えをおさばきください。
HERRE, du ser, jeg lider Uret. skaf mig min Ret!
60 あなたはわたしに対する彼らの報復と、陰謀とを、ことごとくごらんになりました。
Al deres Hævnlyst ser du, alle deres Rænker,
61 主よ、あなたはわたしに対する彼らのそしりと、陰謀とを、ことごとく聞かれました。
du hører deres Smædeord HERRE, deres Rænker imod mig,
62 立ってわたしに逆らう者どものくちびると、その思いは、ひねもすわたしを攻めています。
mine Fjenders Tale og Tanker imod mig bestandig.
63 どうか、彼らのすわるをも、立つをも、みそなわしてください。わたしは彼らの歌となっています。
Se dem, når de sidder eller står, deres Nidvise er jeg.
64 主よ、彼らの手のわざにしたがって、彼らに報い、
Dem vil du gengælde, HERRE, deres Hænders Gerning,
65 彼らの心をかたくなにし、あなたののろいを彼らに注いでください。
gør deres Hjerte forhærdet din Forbandelse over dem!
66 主よ、怒りをもって彼らを追い、天が下から彼らを滅ぼしてください」。
forfølg dem i Vrede, udryd dem under din Himmel.

< 哀歌 3 >