Salmi 109

1 Per il Capo de’ musici. Salmo di Davide. O Dio della mia lode, non tacere,

Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!

2 perché la bocca dell’empio e la bocca di frode si sono aperte contro di me; hanno parlato contro di me con lingua bugiarda.

For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.

3 M’hanno assediato con parole d’odio, e m’hanno fatto guerra senza cagione.

Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.

4 Invece dell’amore che porto loro, mi sono avversari, ed io non faccio che pregare.

Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,

5 Essi m’hanno reso male per bene, e odio per il mio amore.

dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.

6 Costituisci un empio su di lui, si tenga alla sua destra un avversario.

Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!

7 Quando sarà giudicato, esca condannato, e la sua preghiera gli sia imputata come peccato.

Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!

8 Siano i suoi giorni pochi: un altro prenda il suo ufficio.

Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!

9 Siano i suoi figliuoli orfani e la sua moglie vedova.

Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!

10 I suoi figliuoli vadan vagando e accattino, e cerchino il pane lungi dalle loro case in rovina.

Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!

11 Getti l’usuraio le sue reti su tutto ciò ch’egli ha, e gli stranieri faccian lor preda delle sue fatiche.

Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!

12 Nessuno estenda a lui la sua benignità, e non vi sia chi abbia pietà de’ suoi orfani.

Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!

13 La sua progenie sia distrutta; nella seconda generazione sia cancellato il loro nome!

Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!

14 L’iniquità dei suoi padri sia ricordata dall’Eterno, e il peccato di sua madre non sia cancellato.

Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!

15 Sian quei peccati del continuo davanti all’Eterno, e faccia egli sparire dalla terra la di lui memoria,

Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,

16 perch’egli non si è ricordato d’usar benignità, ma ha perseguitato il misero, il povero, il tribolato di cuore per ucciderlo.

av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.

17 Egli ha amato la maledizione, e questa gli è venuta addosso; non si è compiaciuto nella benedizione, ed essa si tien lungi da lui.

Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.

18 S’è vestito di maledizione come della sua veste, ed essa è penetrata come acqua, dentro di lui, e come olio, nelle sue ossa.

Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.

19 Siagli essa come un vestito di cui si cuopra, come una cintura di cui sia sempre cinto!

Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!

20 Tal sia, da parte dell’Eterno, la ricompensa dei miei avversari, e di quelli che proferiscono del male contro l’anima mia.

Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!

21 Ma tu, o Eterno, o Signore, opera in mio favore, per amor del tuo nome; poiché la tua misericordia è buona, liberami,

Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!

22 perché io son misero e povero, e il mio cuore è piagato dentro di me.

For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.

23 Io me ne vo come l’ombra quando s’allunga, sono cacciato via come la locusta.

Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.

24 Le mie ginocchia vacillano per i miei digiuni, e la mia carne deperisce e dimagra.

Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.

25 Son diventato un obbrobrio per loro; quando mi vedono, scuotono il capo.

Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.

26 Aiutami, o Eterno, mio Dio, salvami secondo la tua benignità,

Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!

27 e sappiano essi che questo è opera della tua mano, che sei tu, o Eterno, che l’hai fatto.

so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.

28 Essi malediranno, ma tu benedirai; s’innalzeranno e resteran confusi, ma il tuo servitore si rallegrerà.

Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.

29 I miei avversari saranno vestiti di vituperio e avvolti nella loro vergogna come in un mantello!

Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.

30 Io celebrerò altamente l’Eterno con la mia bocca, lo loderò in mezzo alla moltitudine;

Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.

31 poiché egli sta alla destra del povero per salvarlo da quelli che lo condannano a morte.

For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.