Giobbe 10

1 L’anima mia prova disgusto della vita; vo’ dar libero corso al mio lamento, vo’ parlar nell’amarezza dell’anima mia!

Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.

2 Io dirò a Dio: “Non mi condannare! Fammi sapere perché contendi meco!”

Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!

3 Ti par egli ben fatto d’opprimere, di sprezzare l’opera delle tue mani e di favorire i disegni de’ malvagi?

Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?

4 Hai tu occhi di carne? Vedi tu come vede l’uomo?

Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?

5 I tuoi giorni son essi come i giorni del mortale, i tuoi anni son essi come gli anni degli umani,

Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?

6 che tu investighi tanto la mia iniquità, che t’informi così del mio peccato,

Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,

7 pur sapendo ch’io non son colpevole, e che non v’è chi mi liberi dalla tua mano?

endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.

8 Le tue mani m’hanno formato m’hanno fatto tutto quanto… e tu mi distruggi!

Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?

9 Deh, ricordati che m’hai plasmato come argilla… e tu mi fai ritornare in polvere!

Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!

10 Non m’hai tu colato come il latte e fatto rapprender come il cacio?

Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;

11 Tu m’hai rivestito di pelle e di carne, e m’hai intessuto d’ossa e di nervi.

Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.

12 Mi sei stato largo di vita e di grazia, la tua provvidenza ha vegliato sul mio spirito,

Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.

13 ed ecco quello che nascondevi in cuore! Sì, lo so, questo meditavi:

Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;

14 se avessi peccato, l’avresti ben tenuto a mente, e non m’avresti assolto dalla mia iniquità.

Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;

15 Se fossi stato malvagio, guai a me! Se giusto, non avrei osato alzar la fronte, sazio d’ignominia, spettatore della mia miseria.

um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;

16 Se l’avessi alzata, m’avresti dato la caccia come ad un leone e contro di me avresti rinnovato le tue maraviglie;

For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,

17 m’avresti messo a fronte nuovi testimoni, e avresti raddoppiato il tuo sdegno contro di me; legioni su legioni m’avrebbero assalito.

du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.

18 E allora, perché m’hai tratto dal seno di mia madre? Sarei spirato senza che occhio mi vedesse!

Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,

19 Sarei stato come se non fossi mai esistito, m’avrebbero portato dal seno materno alla tomba!

lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?

20 Non son forse pochi i giorni che mi restano? Cessi egli dunque, mi lasci stare, ond’io mi rassereni un poco,

Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,

21 prima ch’io me ne vada, per non più tornare, nella terra delle tenebre e dell’ombra di morte:

fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,

22 terra oscura come notte profonda, ove regnano l’ombra di morte ed il caos, il cui chiarore è come notte oscura”.

eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»