Giobbe 16

1 E GIOBBE rispose e disse:

Då svara Job og sagde:

2 Io ho più volte udite le stesse cose; Voi tutti [siete] consolatori molesti.

«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.

3 Finiranno mai le parole di vento? Ovvero, di che ti fai forte, che tu replichi [ancora?]

Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?

4 Se l'anima vostra fosse nello stato dell'anima mia, Anch'io potrei parlar come voi, Mettere insieme parole contro a voi, E scuotervi il capo contra.

Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;

5 [Ma anzi] io vi conforterei con la mia bocca, E la consolazione delle mie labbra rallenterebbe [il vostro dolore].

eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.

6 Se io parlo, il mio dolore non però si rallenta; E se io resto [di parlare], quanto se ne partirà egli da me?

Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.

7 Certo, egli ora mi ha straccato; E tu mi hai, [o Dio], diserta tutta la mia brigata.

Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.

8 E mi hai fatto diventar tutto grinzo, [Il che] è un testimonio [del mio male]; La mia magrezza si leva contro a me, [e] mi testifica contra in faccia.

Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.

9 L'ira sua [mi] ha lacerato, ed egli procede contro a me da avversario; Egli digrigna i denti contro a me; Il mio nemico appunta i suoi occhi in me.

Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg

10 Hanno aperta la bocca contro a me, Mi hanno battuto in su le guance per vituperio, Si sono adunati insieme contro a me.

og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.

11 Iddio mi ha messo in poter del perverso, E mi ha fatto cader nelle mani degli empi.

Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.

12 Io era in istato tranquillo, ed egli mi ha rotto; E presomi per lo collo, mi ha tritato, E mi ha rizzato per suo bersaglio.

Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.

13 I suoi arcieri mi hanno intorniato; Egli mi trafigge le reni, e non mi risparmia punto; Egli mi ha sparso in terra il mio fiele.

Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.

14 Egli mi rompe di rottura sopra rottura, Egli mi corre addosso come un possente [uomo].

Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.

15 Io ho cucito un sacco sopra la mia pelle, Ed ho lordato il mio splendore nella polvere.

Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.

16 La mia faccia è sucida di piangere, E l'ombra della morte [è] in su le mie palpebre;

Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,

17 Quantunque non vi [sia] violenza nelle mie mani, E la mia orazione [sia] pura.

endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.

18 O terra, non nascondere il sangue sparso da me; E [se così è], il mio grido non abbia luogo.

Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!

19 Eziandio ora, ecco, il mio testimonio [è] ne' cieli; Il mio testimonio [è] ne' [luoghi] sovrani.

Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.

20 O miei oratori, o amici miei, L'occhio mio si volge lagrimando a Dio.

Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.

21 Oh! potesse pur l'uomo piatire con Dio, Come un uomo col suo compagno!

Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.

22 Perciocchè i [miei] brevi anni se ne vanno forniti; Ed io me ne vo per un sentiero, onde non tornerò più.

Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.