< Psalm 137 >

1 An den Strömen Babels, da saßen wir und weinten, indem wir Zions gedachten.
Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.
2 An den Weiden, die dort waren, hingen wir unsere Zithern auf.
På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.
3 Denn dort begehrten, die uns gefangen geführt, Lieder von uns, und unsere Peiniger Fröhlichkeit: “Singt uns eines von den Zionsliedern!”
For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»
4 Wie könnten wir die Jahwe-Lieder singen auf dem Boden der Fremde!
Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?
5 Wenn ich deiner vergesse, Jerusalem, so schrumpfe meine Rechte ein.
Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!
6 Es klebe meine Zunge an meinem Gaumen, wenn ich deiner nicht gedenke, wenn ich nicht lasse Jerusalem meine höchste Freude sein!
Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.
7 Gedenke, Jahwe, den Edomitern, den Unglückstag Jerusalems, die da riefen: “Nieder damit, nieder damit bis auf den Grund in ihr!”
Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»
8 Tochter Babel, du Verwüsterin, wohl dem, der dir vergilt, was du uns angethan!
Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!
9 Wohl dem, der deine zarten Kinder packt und schmettert an den Felsen.
Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

< Psalm 137 >