< Klagelieder 3 >

1 Ich bin der Mann, der Elend sah unter der Rute seines Grimms.
Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
2 Mich hat er getrieben und geführt in Finsternis und tiefes Dunkel.
Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
3 Ja, gegen mich kehrt er immer auf neue den ganzen Tag seine Hand.
Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
4 Aufgerieben hat er mein Fleisch und meine Haut, meine Gebeine zerbrochen,
Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
5 rings um mich aufgebaut Gift und Drangsal,
Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
6 mich in tiefe Finsternis versetzt wie in der Urzeit Verstorbene.
I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
7 Er hat mich ummauert ohne Ausweg, meine Ketten beschwert;
Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
8 ob ich auch schreie und rufe, er hemmt mein Gebet,
Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
9 vermauerte meine Wege mit Quadern, verstörte meine Pfade.
Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
10 Ein lauernder Bär war er mir, ein Löwe im Hinterhalt.
Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
11 Er hat meine Wege in die Irre geführt und mich zerrissen, mich verödet gemacht,
Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
12 hat seinen Bogen gespannt und mich aufgestellt als Ziel für den Pfeil,
Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
13 in meine Nieren gesandt seines Köchers Söhne.
Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
14 Ich ward zum Gelächter für alle Völker, ihr Spottlied den ganzen Tag.
Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
15 Er sättigte mich mit Bitternissen, berauschte mich mit Wermut
Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
16 und ließ meine Zähne Kiesel zermalmen, mich in Asche mich wälzen.
Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
17 Du raubtest meiner Seele den Frieden, ich vergaß des Glücks
Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
18 und sprach: dahin ist meine Lebenskraft, mein Vertrauen auf Jahwe.
Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
19 Gedenke meines Elends und meiner Irrsal, des Wermuts und des Gifts!
Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
20 Es gedenkt, es gedenkt und ist gebeugt in mir meine Seele.
Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
21 Dies will ich zu Herzen nehmen, darum will ich hoffen:
Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
22 Jahwes Gnaden sind ja noch nicht aus, sein Erbarmen ja nicht zu Ende;
Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
23 jeden Morgen ist es neu, groß ist deine Treue!
Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
24 Mein Teil ist Jahwe, spricht meine Seele, darum will ich auf ihn hoffen.
Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
25 Gütig ist Jahwe gegen die, so auf ihn harren, gegen die Seele, die ihn sucht.
Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
26 Gut ist's, schweigend zu harren auf die Hilfe Jahwes.
Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
27 Gut ist's dem Manne, zu tragen das Joch in seiner Jugend.
Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
28 Er sitze einsam und schweige, weil er's ihm auferlegt.
at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
29 Er berühre mit seinem Munde den Staub, vielleicht ist noch Hoffnung;
at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
30 biete dem, der ihn schlägt, die Wange, werde mich Schmach gesättigt.
at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
31 Denn nicht auf ewig verstößt der Herr.
For Herren støyter ikkje æveleg burt.
32 sondern, wenn er betrübt hat, so erbarmt er sich wieder nach der Fülle seiner Gnade.
For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
33 Denn er plagt nicht aus Lust und betrübt die Menschenkinder.
For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
34 Daß man unter die Füße tritt alle Gefangenen des Landes,
At dei krasar under fot alle fangar i landet,
35 das Recht eines Mannes beugt vor dem Antlitz des Höchsten,
at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
36 eines Menschen Streitsache verdreht, - sollte das der Herr nicht sehn?
at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
37 Wer ist, der da sprach, und es geschah, ohne daß der Herr es geboten?
Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
38 Geht nicht aus dem Munde des Höchsten hervor das Böse und das Gute?
Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
39 Was seufzt der Mensch, so lang er lebt? Ein jeder seufze über seine Sünden!
Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
40 Laßt uns unsern Wandel prüfen und erforschen und zu Jahwe uns bekehren!
Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
41 Laßt uns Herz und Hände erheben zu Gott im Himmel!
Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
42 Wir haben gesündigt und sind ungehorsam gewesen, du hast nicht vergeben,
Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
43 hast dich verhüllt in Zorn und uns verfolgt, gemordet ohne Erbarmen,
Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
44 hast dich in Gewölk verhüllt, daß kein Gebet hindurchdrang.
I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
45 Zu Kehricht und Abscheu machtest du uns inmitten der Völker.
Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
46 Ihren Mund rissen auf über uns alle unsere Feinde.
Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
47 Grauen und Grube ward uns zu teil, Verwüstung und Verderben.
Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
48 Ströme Wassers thränt mein Auge über das Verderben der Tochter meines Volks.
Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
49 Ruhelos fließt mein Auge ohne Aufhören,
Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
50 bis daß herniederschaue und darein sehe Jahwe vom Himmel.
fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
51 Meine Thräne zehrt an meiner Seele um alle Töchter meiner Stadt.
Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
52 Mich jagten, jagten wie einen Vogel die, so mir grundlos feind sind,
Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
53 machten in der Grube mein Leben verstummen und warfen Steine auf mich.
Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
54 Wasser strömte über mein Haupt; ich dachte: ich bin verloren!
Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
55 Ich rief deinen Namen, Jahwe, aus tief unterster Grube.
Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
56 Du hörtest mein Rufen: “Verschließe dein Ohr nicht; komm mich zu erquicken, mir zu helfen!”
Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
57 Du warst nahe, als ich dich rief, sprachst: “Sei getrost!”
Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
58 Du führtest, o Herr, meine Sache, erlöstest mein Leben.
Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
59 Du hast, o Jahwe, meine Unterdrückung gesehn, hilf mir zu meinem Recht!
Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
60 Du hast all' ihre Rachgier gesehn, all' ihre Pläne wider mich,
Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
61 hast ihr Schmähen gehört, o Jahwe, all' ihre Pläne wider mich,
Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
62 die Reden meiner Widersacher und ihr stetes Trachten wider mich.
det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
63 Schau, ob sie sitzen oder aufstehen, ich bin ihr Spottlied!
Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
64 Du wirst ihnen lohnen, Jahwe, nach ihrer Hände Werk,
Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
65 wirst ihr Herz verstocken - dein Fluch über sie!
Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
66 Du wirst sie im Zorn verfolgen und vertilgen unter Jahwes Himmel weg!
Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.

< Klagelieder 3 >