< Job 16 >

1 Hiob antwortete und sprach:
Då svara Job og sagde:
2 Dergleichen habe ich vieles gehört, leidige Tröster seid ihr insgesamt.
«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.
3 Sind die windigen Reden nun zu Ende? oder was reizt dich zum Erwidern?
Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?
4 Auch ich könnte sprechen wie ihr, wäre euch nur zu Mute, wie mir zu Mute ist, könnte Reden wider euch zusammendrechseln und den Kopf über euch schütteln,
Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;
5 euch stärken mit meinem Mund, und meiner Lippen Beileid sollte lindern!
eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.
6 Mag ich reden - mein Schmerz wird nicht gelindert, und unterlasse ich's - was wird dann von mir weichen?
Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.
7 Hat er doch nunmehr meine Kraft erschöpft - verödet hast du meinen ganzen Kreis,
Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.
8 hast mich gepackt, das muß als Zeugnis gelten! Mein eignes Siechtum tritt wider mich auf, ins Angesicht hinein verklagt es mich.
Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.
9 Sein Grimm zerfleischt und befehdet mich, er fletscht gegen mich seine Zähne; als mein Widersacher wetzt er seine Augen wider mich.
Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg
10 Man reißt gegen mich das Maul auf, schlägt mich schmählich auf die Wangen; insgesamt rotten sie sich gegen mich zusammen.
og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.
11 Gott giebt mich Frevlern preis und in der Gottlosen Hände stürzt er mich.
Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.
12 Ich lebte ruhig, da zerschmetterte er mich, packte mich beim Genick und schüttelte mich und stellte mich als Zielscheibe für sich auf.
Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.
13 Es umschwirren mich seine Pfeile; erbarmungslos spaltet er meine Nieren, gießt auf die Erde meine Galle.
Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.
14 Bresche auf Bresche legt er in mich, stürmt gegen mich an wie ein Kriegsheld.
Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.
15 Härenes Gewand habe ich um meine Haut genäht, habe in den Staub mein Horn gebohrt.
Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.
16 Mein Antlitz ist hochgerötet vom Weinen, und tiefes Dunkel ruht auf meinen Wimpern,
Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,
17 obwohl kein Frevel an meinen Händen, und mein Gebet lauter ist.
endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.
18 O Erde, bedecke nicht mein Blut! Mein Wehruf finde keine Ruhestatt!
Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!
19 Schon jetzt ist im Himmel mein Zeuge, und mein Bürge in der Höhe.
Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.
20 Meine Freunde spotten mein - zu Gott blickt thränend mein Auge empor,
Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.
21 daß er dem Manne Recht schaffe gegen Gott und zwischen dem Menschen und seinem Freund entscheide.
Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.
22 Denn nur noch wenige Jahre werden kommen, und den Pfad ohne Rückkehr muß ich wandeln.
Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.

< Job 16 >