< Psalm 71 >

1 Auf Dich, Herr, hoffe ich. Laß nimmer mich zuschanden werden!
Til deg, Herre, flyr eg, lat meg aldri verta til skammar!
2 Errette mich nach Deiner Liebe! Du befreie mich! Und neig zu mir Dein Ohr! Errette mich!'
Fria meg ut og berga meg ved di rettferd, bøyg ditt øyra til meg og frels meg!
3 Sei mir doch eine Felsenburg, in die ich jederzeit zu meinem Heile kommen darf. Mein Fels und meine Burg bist Du.
Ver meg eit berg til å bu på, der eg alltid kann koma! Du hev påbode frelsa for meg, for du er mitt fjell og mi festning.
4 Mein Gott! Befrei mich aus der Hand des Frevlers und aus der Faust des Ungerechten und Bedrückers!
Min Gud, berga meg frå handi til den ugudlege, frå hans neve som er urettferdig og gjer valdsverk!
5 Du meine Hoffnung, Herr, Du meine Zuversicht von Jugend an!
For du er den eg vonar på, Herre, Herre, den eg set mi lit til alt frå ungdomen.
6 Vom Mutterschoß an hab ich mich auf Dich verlassen, vom Mutterleibe her bist Du mir Stütze. Auf Dir hat immer meine Zuversicht beruht.
På deg hev eg studt meg alt frå morsfanget; du er den som drog meg ut or morslivet, um deg vil eg alltid syngja min lovsong.
7 Als Wunder galt ich vielen; solch großer Schutz bist Du für mich.
Som eit under hev eg vore for mange; men du er mi sterke borg.
8 Mein Mund ist Deines Ruhmes voll, alltäglich Deines Preises.
Min munn er full av ditt lov, av di æra heile dagen.
9 Verwirf mich nun im Alter nicht! Verlaß mich nicht beim Schwinden meiner Kräfte!
Kasta meg ikkje burt i min alderdom, forlat meg ikkje når mi kraft vert til inkjes!
10 Denn meine Feinde reden über mich; die auf mein Leben lauem, halten Rat zumal.
For mine fiendar hev sagt um meg, og dei som lurar på mi sjæl, legg råder i hop,
11 Sie sagen: "Gott hat ihn verlassen. Verfolgt ihn! Greift ihn! Nirgends ist ein Retter."
og segjer: «Gud hev forlate honom; forfylg honom og tak honom, for det er ingen som bergar!»
12 Gott, sei nicht ferne mir! Mein Gott, zur Hilfe eile mir herbei!
Gud, ver ikkje langt frå meg! Min Gud, kom meg snart til hjelp!
13 In Scham vergehen mögen meiner Seele Feinde! Mit Schimpf und Schmach bedeckt sein, die mein Unglück suchen!
Lat deim som stend etter mitt liv, verta til skammar og ganga til grunnar! Lat deim som søkjer mi ulukka, verta klædde i spott og skam!
14 Ich aber harre immerdar und mehre Deinen Ruhm nach allen Seiten.
Men eg vil alltid venta, og stødt vil eg lova deg meir og meir.
15 Mein Mund soll Deine Liebe künden und den ganzen Tag Dein Heil. Wenn ich geschickt im Schildern wäre
Min munn skal fortelja um di rettferd, um di frelse all dagen, for eg veit ikkje tal på deim.
16 und ich erreichte, Herr, das höchste Alter, ich wollte Deine Liebe, Herr, nur schildern.
Eg vil koma fram med Herrens, Herrens velduge verk, eg vil forkynna di rettferd, berre di.
17 Du lehrtest mich's in meiner Jugend, Gott, und bis zur Stunde künd' ich Deine Wunder.
Gud, du hev lært meg upp alt frå ungdomen, og til dessa kunngjer eg dine undergjerningar.
18 Nun, so verlaß mich auch im Alter nicht, Gott, nicht im Greisenalter, daß ich der Nachwelt Deine Kraft, der ganzen Zukunft Deine Macht verkünde!
Forlat meg då ikkje heller når eg vert gamall og grå, du Gud, til dess eg fær forkynna um din arm til ei onnor ætt, um di magt til kvar den som skal koma.
19 In Deiner Liebe, Gott, so hoch, in der Du Großes tust, wer gleicht Dir, Gott?
Og di rettferd, Gud, når upp til det høge, du Gud, som hev gjort store ting, kven er som du?
20 Der Du viel Not und Leid mich fühlen ließest, Du lässest wiederum mich aufleben und führst mich aus der Erde Schlünden,
Du som hev late oss sjå mange trengslor og ulukkor, du vil gjera oss livande att og draga oss upp att or dypterne i jordi.
21 Du machst mir meine Buße groß und tröstest mich dann wieder.
Du vil lata meg veksa og vil venda um og trøysta meg.
22 Ich preise alsdann Deine Treue mit Harfenspiel, mein Gott. Ich spiele auf der Zither Dir, Du Heiliger Israels.
So vil eg prisa deg med harpespel, din truskap, min Gud! Eg vil syngja deg lov med cither, du Israels Heilage.
23 Wenn ich Dir singe, jubeln meine Lippen und meine Seele, die Du rettest.
Mine lippor skal fegnast når eg syng deg lov, og mi sjæl, som du hev løyst ut.
24 Auch meine Zunge spricht von Deiner Liebe immerfort; denn tief beschämt zuschanden werden, die mein Verderben suchen.
Ogso tunga mi skal heile dagen kveda ut di rettferd, for dei hev vorte til skam og spott, dei som søkjer mi ulukka.

< Psalm 71 >