< Job 6 >

1 Da gab ihm Job zur Antwort:
Da tok Job til orde og sa:
2 "Wenn doch mein Gram, mein Leid gewogen würde auf einer Waage, ganz genau,
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 so wär es schwerer als des Meeres Sand. Deshalb sind meine Worte unbedacht.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 Des Höchsten Pfeile kenne ich zu gut, mein Geist saugt doch ihr Gift in sich hinein. Die Gottesschrecken überfallen mich.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Auf grüner Au, schreit da der Esel, und brüllt der Stier bei seinem Futter?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Kann man denn Fades ohne Salz genießen; besitzt das Eiweiß Wohlgeschmack?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 So widert es mich an, auch jenes anzurühren, dergleichen gilt mir wie ein Trauerbrot.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Ach, daß mein Flehen Gnade fände, daß Gott erfüllte meinen Wunsch!
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 Gefiel es Gott, mich zu zermalmen; zerschnitt er rasch in Großmut meinen Lebensfaden!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Dies wäre noch ein Trost für mich; ich tanzte noch im schonungslosen Schmerze, weil ich mit Worten an den Heiligen nicht zurückgehalten.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 Was ist denn meine Kraft, daß ich noch hoffen, mein Zweck, daß ich mich noch gedulden soll?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Ist meine Körperkraft aus Stein? Ist denn mein Fleisch aus Erz?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Verdiene ich denn keinen Beistand mehr? Ist jede Hilfe mir zu nehmen?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 Dem Leidenden gebührt von seinem Freunde Liebe, und muß er selbst die Gottesfurcht beiseite lassen.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 Die Brüder aber sind mir untreu wie die Bäche. - Sie zeigen nutzlos sich wie Wasserläufe,
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 die durch die Kälte trauern und die der Schnee verbirgt,
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 die ebenso, wenn sie durchglüht, verschwinden, wenn's heiß, getilgt von ihrem Orte sind,
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 und deren Wegeläufe ganz verkehrt. Sie steigen dann als Dunst hinauf und sind nicht mehr zu finden.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Die Karawanen Temas schauen danach aus; die Reisezüge Sabas rechnen drauf.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 Doch ihr Vertrauen täuschet sie; sie kommen hin und sind dann schwer betrogen. -
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Zu gar nichts nutze seid ihr freilich. Ihr seht das Unglück und verzaget.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Ja, habe ich euch gesagt: 'Von Eurem gebt mir! Aus eurem mühevoll erworbenen Gute zahlt für mich!
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Befreit mich aus der Hand des Drängers! Vom harten Gläubiger erlöset mich!'
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Belehrt mich eines Besseren, dann schweige ich. Zeigt mir doch meinen Irrtum!
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 Wozu verhöhnt ihr offne Worte, und was beweist denn ein Beweis von euch?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Ja, haltet ihr schon bloße Worte für Beweis, die Worte eines Armen aber nur für Wind?
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Laßt ihr auf Waisen etwas kommen, und sprecht ihr gegen euren Freund?
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Nun aber wollet mit Verlaub mir zuhören! Ich täusche eure Aufmerksamkeit mitnichten.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Hierher kehrt euch! Kein Unrecht laßt geschehen! Hierher kehrt euch! Im Rechte bin ich noch hierin.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Ist denn auf meiner Zunge einzig Unrecht? Verstehe ich denn nicht, was Sünde ist?"
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

< Job 6 >