< Luc 14 >

1 Jésus était entré dans la maison d'un des principaux Pharisiens, pour y prendre un repas; c'était un jour de sabbat. Aussi chacun l'observait-il,
Ein kviledag hende det, at Jesus kom heim til ein av dei øvste farisæarane og skulde halda måltid der, og dei gjætte på honom.
2 car il y avait là, devant lui, un homme hydropique.
Best det var, såg han framfor seg ein mann som hadde vatssotti.
3 Jésus s'adressa aux légistes et aux Pharisiens. «Est-il permis, oui ou non, de guérir le jour du sabbat?» leur demanda-t-il. Ils gardèrent le silence.
Då tok han til ords og spurde dei lovkunnige og farisæarane: «Er det rett å lækja um kviledagen, eller er det ikkje?»
4 Alors il toucha de la main l'hydropique, le guérit et le congédia.
Dei tagde. Då tok han burt på mannen og lækte honom, og let honom ganga.
5 Puis, s'adressant toujours à eux, il dit: «Lequel d'entre vous, si son fils ou son boeuf vient à tomber dans un puits, un jour de sabbat, ne l'en retire aussitôt?»
Og til dei andre sagde han: «Kven av dykk dreg ikkje straks upp att son sin eller uksen sin, dersom dei dett nedi ein brunn på ein kviledag?»
6 A cela ils ne surent que répondre.
Men dei var’kje god til å svara honom noko på det.
7 Ayant remarqué que les convives choisissaient les premières places, il leur raconta une parabole:
Då han gådde korleis gjesterne valde seg ut dei øvste sæti, sagde han deim denne likningi:
8 «Quand tu seras invité par quelqu'un à des noces, dit-il, ne va pas t'installer à la première place, de peur qu'un personnage plus considérable que toi, se trouvant parmi les invités,
«Når nokon hev bede deg til brudlaups, so set deg ikkje øvst ved bordet! For det kunde henda at ein gjævare enn du var beden,
9 celui qui vous a conviés l'un et l'autre ne vienne te dire: «Donne-lui ta place» et que tu n'aies alors la confusion d'aller occuper la dernière place.
og at den som hadde bede dykk båe, kom og sagde til deg: «Gjev rom åt denne mannen!» og då fekk du den skammi at du laut setja deg nedst.
10 Tout au contraire, quand tu seras invité, va te mettre à la dernière place, et alors, quand arrivera celui qui t'a invité, il te dira: «Mon ami, monte plus haut.» Ce sera pour toi un honneur devant tous les convives;
Nei, når du er beden ein stad, so gakk og set deg på det nedste romet! Når han so kjem han som hev bede deg, segjer han til deg: «Flytt deg høgre upp, venen min! Då fær du æra hjå alle deim som sit til bords med deg.
11 car quiconque s'élève lui-même sera abaissé, et quiconque s'abaisse lui-même sera élevé.»
For kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
12 Il disait aussi à son hôte: «Quand tu donnes à déjeuner ou à dîner, ne convoque ni tes amis, ni tes frères, ni tes parents, ni tes riches voisins, de crainte qu'ils ne t'invitent à leur tour et ne te rendent ce qu'ils auront reçu de toi.
So sagde han og til den som hadde bede honom åt seg: «Når du vil gjera eit middags- eller kveldslag, so bed ikkje venerne eller brørne eller skyldfolket ditt eller rike grannar! For dei kjem til å beda deg att, so du fær lika for det du hev gjort.
13 Tout au contraire, quand tu fais un festin, appelles-y des pauvres, des infirmes, des estropiés, des aveugles.
Nei, når du gjer gjestebod, so bed fatige, kryplingar, halte, blinde!
14 Heureux seras-tu, parce qu'ils n'ont pas de quoi te rendre ce festin; et il te sera rendu à la résurrection des justes.»
Då vert du sæl; for dei hev ingen ting å gjeva deg att, men du fær lika for det når dei rettferdige stend upp att.»
15 A ces mots, un des convives lui dit: «Heureux qui sera du banquet dans le Royaume de Dieu!» —
Ein av dei andre bordgjesterne sagde då han høyrde det: «Sæl den som fær sitja til bords i Guds rike!»
16 «Un homme, lui dit Jésus, donna un grand dîner, et y convia beaucoup de monde.
Då svara han: «Det var ein gong ein mann som vilde gjera eit stort gjestebod, og bad mange.
17 A l'heure du repas, il envoya son serviteur dire aux invités: «Venez, parce que tout est prêt.»
Då tidi kom at gjestebodet skulde vera, sende han sveinen sin i veg for å segja til dei bedne: «Kom! No er det ferdigt!»
18 Mais tous, comme de concert, commencèrent à s'excuser.
Då tok dei til å beda seg undan, alle som ein. Den fyrste sagde: «Eg hev kjøpt ein jordveg, og er nøydd til å ganga ut og sjå på honom. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
19 «J'ai acheté un champ, dit le premier, il est de toute nécessité que j'aille le voir. Je t'en prie, tiens-moi pour excusé.» — «J'ai acheté cinq paires de boeufs, dit un autre, et je vais les essayer. Je t'en prie, tiens-moi pour excusé.» —
Ein annan sagde: «Eg hev kjøpt fem par uksar, og no skal eg av og prøva deim. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
20 «J'ai pris femme, dit un autre encore, donc je ne puis venir.»
Endå ein annan mann sagde: Eg hev teke meg ei kona; difor kann eg ikkje koma.»
21 Le serviteur revint et raconta cela à son maître. Se mettant en colère, le maître de maison dit alors à son serviteur: «Parcours à la hâte les places publiques et les rues de la ville, et amène ici les pauvres, les infirmes, les aveugles, les estropiés.»
Sveinen kom og sagde det med herren sin. Då vart husbonden harm og sagde til sveinen: «Gakk snøgt ut på gatorne og stræti i byen, og før hit alle tiggarar og kryplingar og blinde og halte!»
22 Quand le serviteur lui dit: «Seigneur, on a fait ce que tu as ordonné», et il y a encore de la place,
Sveinen sagde: «Herre, det er gjort som du sagde, og det er endå rom.»
23 le maître lui répondit: «Va dans les chemins et le long des haies et contrains les gens d'entrer, afin que ma maison soit pleine.
«Gakk ut på vegarne og ved gjerdi, » svara herren, «og nøyd deim til å koma inn, so huset mitt vert fullt!
24 Je vous le déclare, en effet, aucun de ces hommes qui étaient «les invités» ne prendra part à mon festin.»
For eg segjer dykk at ingen av dei mennerne som vart bedne, skal smaka min gjestebodskost.»»
25 Il était suivi de foules immenses; il se tourna vers elles et leur dit:
Det fylgde mykje folk med honom, og han snudde seg og sagde til deim:
26 «Si quelqu'un vient à moi et ne hait pas et son père et sa mère, et sa femme et ses enfants, et ses frères et ses soeurs, plus encore: sa propre vie, il ne peut être mon disciple.»
«Um nokon kjem til meg og hatar ikkje far og mor og kona og born og brør og syster, ja, endå sitt eige liv, so kann han ikkje vera min læresvein.
27 «Celui qui ne porte pas sa croix, et ne marche pas à ma suite, ne peut être mon disciple.»
Den som ikkje ber krossen sin og kjem etter meg, kann ikkje vera min læresvein.
28 «Quel est celui d'entre vous qui, voulant bâtir une tour, ne réfléchisse d'abord, ne calcule la dépense, ne voie s'il a de quoi l'achever?
Vil nokon av dykk byggja eit tårn, tur han’kje då fyrst set seg ned og reknar etter kva det vil kosta, um han hev nok til å fullføra det.
29 Il craindrait, après avoir jeté les fondements, de ne pouvoir achever. Tous ceux qui verraient cela se moqueraient de lui.
For hev han lagt grunnsteinarne, og ikkje er god til å gjera det ferdigt, so tek alle som ser det til å gjera narr av honom og segja:
30 «Le voilà, diraient-ils, l'homme qui a commencé à bâtir et quia été dans l'impossibilité d'achever!»
«Den mannen tok til å byggja, og var’kje god til å gjera det ferdigt!»
31 «Quel est encore le roi, sur le point de faire la guerre à un autre roi, qui ne réfléchisse d'abord, qui n'examine s'il est capable, avec dix mille hommes, de marcher à la rencontre de celui qui s'avance sur lui avec vingt mille?
Eller um ein konge vil draga ut i strid mot ein annan konge, tru han’kje då fyrst set seg ned og slær yver um han med ti tusund mann kann møta ein som kjem imot han med tjuge tusund?
32 S'il en est incapable, alors que l'ennemi est encore loin, il lui envoie une ambassade avec des propositions de paix.»
Og kann han ikkje, so gjer han av ei sendeferd og tingar um fred, med hin endå er langt burte.
33 «Ainsi donc, quiconque ne renonce pas à tout ce qu'il possède ne peut être mon disciple.»
Soleis kann ingen av dykk vera min læresvein, utan han segjer frå seg alt det han hev.
34 «Le sel est bon; mais si le sel s'affadit, avec quoi lui rendra-t-on sa saveur?
Salt er ein god ting; men vert saltet og dove, kva skal so det kryddast med?
35 Il n'est plus propre à rien, ni pour la terre, ni pour le fumier. On le jette dehors. Que celui qui a des oreilles pour entendre, entende.»
Det duger korkje i mold eller møk; dei kastar det ut. Høyr etter, kvar som høyra kann!»

< Luc 14 >