< Psaumes 109 >

1 Au chef des chantres. De David. Psaume. Dieu de ma louange, ne te tais point!
Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
2 Car ils ouvrent contre moi une bouche méchante et trompeuse, Ils me parlent avec une langue mensongère,
For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
3 Ils m’environnent de discours haineux Et ils me font la guerre sans cause.
Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
4 Tandis que je les aime, ils sont mes adversaires; Mais moi je recours à la prière.
Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
5 Ils me rendent le mal pour le bien, Et de la haine pour mon amour.
dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
6 Place-le sous l’autorité d’un méchant, Et qu’un accusateur se tienne à sa droite!
Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
7 Quand on le jugera, qu’il soit déclaré coupable, Et que sa prière passe pour un péché!
Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
8 Que ses jours soient peu nombreux, Qu’un autre prenne sa charge!
Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
9 Que ses enfants deviennent orphelins, Et sa femme veuve!
Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
10 Que ses enfants soient vagabonds et qu’ils mendient, Qu’ils cherchent du pain loin de leur demeure en ruines!
Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
11 Que le créancier s’empare de tout ce qui est à lui, Et que les étrangers pillent le fruit de son travail!
Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
12 Que nul ne conserve pour lui de l’affection, Et que personne n’ait pitié de ses orphelins!
Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
13 Que ses descendants soient exterminés, Et que leur nom s’éteigne dans la génération suivante!
Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
14 Que l’iniquité de ses pères reste en souvenir devant l’Éternel, Et que le péché de sa mère ne soit point effacé!
Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
15 Qu’ils soient toujours présents devant l’Éternel, Et qu’il retranche de la terre leur mémoire,
Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
16 Parce qu’il ne s’est pas souvenu d’exercer la miséricorde, Parce qu’il a persécuté le malheureux et l’indigent, Jusqu’à faire mourir l’homme au cœur brisé!
av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
17 Il aimait la malédiction: qu’elle tombe sur lui! Il ne se plaisait pas à la bénédiction: qu’elle s’éloigne de lui!
Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
18 Qu’il revête la malédiction comme son vêtement, Qu’elle pénètre comme de l’eau dans son intérieur, Comme de l’huile dans ses os!
Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
19 Qu’elle lui serve de vêtement pour se couvrir, De ceinture dont il soit toujours ceint!
Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
20 Tel soit, de la part de l’Éternel, le salaire de mes ennemis, Et de ceux qui parlent méchamment de moi!
Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
21 Et toi, Éternel, Seigneur! Agis en ma faveur à cause de ton nom, Car ta bonté est grande; délivre-moi!
Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
22 Je suis malheureux et indigent, Et mon cœur est blessé au-dedans de moi.
For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
23 Je m’en vais comme l’ombre à son déclin, Je suis chassé comme la sauterelle.
Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
24 Mes genoux sont affaiblis par le jeûne, Et mon corps est épuisé de maigreur.
Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
25 Je suis pour eux un objet d’opprobre; Ils me regardent, et secouent la tête.
Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
26 Secours-moi, Éternel, mon Dieu! Sauve-moi par ta bonté!
Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
27 Et qu’ils sachent que c’est ta main, Que c’est toi, Éternel, qui l’as fait!
so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
28 S’ils maudissent, toi tu béniras; S’ils se lèvent, ils seront confus, Et ton serviteur se réjouira.
Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
29 Que mes adversaires revêtent l’ignominie, Qu’ils se couvrent de leur honte comme d’un manteau!
Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
30 Je louerai de ma bouche hautement l’Éternel, Je le célébrerai au milieu de la multitude;
Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
31 Car il se tient à la droite du pauvre, Pour le délivrer de ceux qui le condamnent.
For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.

< Psaumes 109 >