Luke 15
1 And all the tax-gatherers and the sinners were coming nigh to him, to hear him,
Alle tollmenner og syndarar heldt seg nær innåt Jesus og lydde på honom.
2 and the Pharisees and the scribes were murmuring, saying — This one doth receive sinners, and doth eat with them.'
Men farisæarane og dei skriftlærde murra og sagde seg imillom: «Den mannen tek imot syndarar, og et i lag med deim!»
3 And he spake unto them this simile, saying,
Då sagde han deim denne likningi:
4 'What man of you having a hundred sheep, and having lost one out of them, doth not leave behind the ninety-nine in the wilderness, and go on after the lost one, till he may find it?
Um ein av dykk hev hundrad sauer og misser ein av deim, let han’kje då dei ni og nitti vera att i beitemarki, og gjeng av og leitar etter den han hev mist, til han finn honom?
5 and having found, he doth lay [it] on his shoulders rejoicing,
Og når han hev funne honom, er han glad og tek honom på herdarne sine;
6 and having come to the house, he doth call together the friends and the neighbours, saying to them, Rejoice with me, because I found my sheep — the lost one.
og med same han kjem heim, kallar han i hop vener og grannar, og segjer til deim: «Gled dykk med meg! Eg hev funne sauen eg hadde mist.
7 'I say to you, that so joy shall be in the heaven over one sinner reforming, rather than over ninety-nine righteous men, who have no need of reformation.
Eg segjer dykk: Soleis er det gleda i himmelen yver ein syndar som vender um, meir enn yver ni og nitti rettferdige som ikkje treng umvending.
8 'Or what woman having ten drachms, if she may lose one drachm, doth not light a lamp, and sweep the house, and seek carefully till that she may find?
Eller um ei kvinna hev ti sylvpeningar, og misser ein av deim, kveikjer ho’kje då ljos og sopar huset og leitar trottugt, til dess ho finn honom?
9 and having found, she doth call together the female friends and the neighbours, saying, Rejoice with me, for I found the drachm that I lost.
Og når ho hev funne honom, kallar ho i hop vener og grannkonor og segjer: «Gled dykk med meg! Eg hev funne peningen eg hadde mist.»
10 'So I say to you, joy doth come before the messengers of God over one sinner reforming.'
Soleis, segjer eg dykk, vert det gleda på Guds englar yver ein syndar som vender um.»
11 And he said, 'A certain man had two sons,
So sagde han: «Det var ein gong ein mann som hadde tvo søner.
12 and the younger of them said to the father, Father, give me the portion of the substance falling to [me], and he divided to them the living.
Den yngste av deim sagde til faren: «Far, lat meg få den luten av buet som fell på meg!» So skifte han midelen millom deim.
13 'And not many days after, having gathered all together, the younger son went abroad to a far country, and there he scattered his substance, living riotously;
Det var’kje mange dagarne lidne, so samla den yngste sonen alt sitt og for langt burt til eit anna land. Der gav han seg i ulivnad, og øydde upp det han åtte.
14 and he having spent all, there came a mighty famine on that country, and himself began to be in want;
Då han hadde sett til alt, vart det uår og svolt der i landet, og han tok til å lida naud.
15 and having gone on, he joined himself to one of the citizens of that country, and he sent him to the fields to feed swine,
So tydde han seg til ein av mennerne i landet, og han sende honom ut på markerne sine; der skulde han gjæta svin.
16 and he was desirous to fill his belly from the husks that the swine were eating, and no one was giving to him.
Og han var huga til å fylla buken sin med skolmerne som svini åt av, og ingen gav honom noko.
17 'And having come to himself, he said, How many hirelings of my father have a superabundance of bread, and I here with hunger am perishing!
Då gjekk han i seg sjølv og sagde: «Kor mange leigekarar heime hjå far min hev ikkje fullt upp av mat, med eg held på å svelta i hel her!
18 having risen, I will go on unto my father, and will say to him, Father, I did sin — to the heaven, and before thee,
Eg vil taka i veg og ganga heim til far min og segja til honom: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg!
19 and no more am I worthy to be called thy son; make me as one of thy hirelings.
Eg er’kje verd å kallast son din lenger; lat meg få vera som ein av leigekararne dine!»»
20 'And having risen, he went unto his own father, and he being yet far distant, his father saw him, and was moved with compassion, and having ran he fell upon his neck and kissed him;
So tok han i vegen og gjekk heim til far sin. Med han endå var langt burte, vart far hans var honom, og ynkast inderleg; han sprang imot honom og kasta seg um halsen på honom og kysste honom.
21 and the son said to him, Father, I did sin — to the heaven, and before thee, and no more am I worthy to be called thy son.
Og sonen sagde: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg; eg er ikkje verd å kallast son din lenger!»
22 'And the father said unto his servants, Bring forth the first robe, and clothe him, and give a ring for his hand, and sandals for the feet;
Men faren sagde til tenararne sine: «Kom snøgt med ein klædning, den gildaste her er, og hav på honom, og lat han få ring på fingeren og skor på føterne!
23 and having brought the fatted calf, kill [it], and having eaten, we may be merry,
Henta so den gjødde kalven, og slagta honom, so vil me halda måltid og vera glade!
24 because this my son was dead, and did live again, and he was lost, and was found; and they began to be merry.
For denne sonen min var daud og hev livna upp att, var burtkomen og er attfunnen.» So tok dei til å halda gaman.
25 'And his elder son was in a field, and as, coming, he drew nigh to the house, he heard music and dancing,
Den eldste sonen var utpå marki. Då han gjekk heimetter og kom burtimot huset, høyrde han spel og dans.
26 and having called near one of the young men, he was inquiring what these things might be,
Han ropa på ein av drengjerne, og spurde kva det skulde tyda.
27 and he said to him — Thy brother is arrived, and thy father did kill the fatted calf, because in health he did receive him back.
«Bror din er komen, » svara drengen, «og far din hev slagta den gjødde kalven, for di han fekk honom frisk heim att.
28 'And he was angry, and would not go in, therefore his father, having come forth, was entreating him;
Då vart han harm og vilde ikkje ganga inn. Far hans kom ut og tala blidt til honom;
29 and he answering said to the father, Lo, so many years I do serve thee, and never thy command did I transgress, and to me thou didst never give a kid, that with my friends I might make merry;
men han svara far sin so: «No hev eg tent deg so mange år og aldri gjort imot ditt ord, og meg hev du aldri gjeve so mykje som eit kid, so eg kunde gleda meg i hop med venerne mine.
30 but when thy son — this one who did devour thy living with harlots — came, thou didst kill to him the fatted calf.
Men når han kjem denne son din, som hev ete upp midelen din i lag med skjøkjor, då slagtar du gjødkalven åt honom.»
31 'And he said to him, Child, thou art always with me, and all my things are thine;
«Du er allstødt hjå meg, barnet mitt, » svara faren, «og alt som mitt er, er ditt.»
32 but to be merry, and to be glad, it was needful, because this thy brother was dead, and did live again, he was lost, and was found.'
Men no skulde me vera glade og fegne; for denne bror din var daud og hev livna, var burtkomen og er attfunnen!»»
