Job 9
1 And Job answereth and saith: —
Då tok Job til ords og sagde:
2 Truly I have known that [it is] so, And what — is man righteous with God?
«Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
3 If he delight to strive with Him — He doth not answer him one of a thousand.
Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
4 Wise in heart and strong in power — Who hath hardened toward Him and is at peace?
Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
5 Who is removing mountains, And they have not known, Who hath overturned them in His anger.
som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
6 Who is shaking earth from its place, And its pillars move themselves.
som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
7 Who is speaking to the sun, and it riseth not, And the stars He sealeth up.
som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
8 Stretching out the heavens by Himself, And treading on the heights of the sea,
som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
9 Making Osh, Kesil, and Kimah, And the inner chambers of the south.
hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
10 Doing great things till there is no searching, And wonderful, till there is no numbering.
Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
11 Lo, He goeth over by me, and I see not, And He passeth on, and I attend not to it.
Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
12 Lo, He snatches away, who bringeth it back? Who saith unto Him, 'What dost Thou?'
Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
13 God doth not turn back His anger, Under Him bowed have proud helpers.
Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
14 How much less do I — I answer Him? Choose out my words with Him?
Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
15 Whom, though I were righteous, I answer not, For my judgment I make supplication.
Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
16 Though I had called and He answereth me, I do not believe that He giveth ear [to] my voice.
Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
17 Because with a tempest He bruiseth me, And hath multiplied my wounds for nought.
Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
18 He permitteth me not to refresh my spirit, But filleth me with bitter things.
han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
19 If of power, lo, the Strong One; And if of judgment — who doth convene me?
Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
20 If I be righteous, Mine mouth doth declare me wicked, Perfect I am! — it declareth me perverse.
Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
21 Perfect I am! — I know not my soul, I despise my life.
Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
22 It is the same thing, therefore I said, 'The perfect and the wicked He is consuming.'
Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
23 If a scourge doth put to death suddenly, At the trial of the innocent He laugheth.
Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
24 Earth hath been given Into the hand of the wicked one. The face of its judges he covereth, If not — where, who [is] he?
Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
25 My days have been swifter than a runner, They have fled, they have not seen good,
Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
26 They have passed on with ships of reed, As an eagle darteth on food.
Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
27 Though I say, 'I forget my talking, I forsake my corner, and I brighten up!'
Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
28 I have been afraid of all my griefs, I have known that Thou dost not acquit me.
då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
29 I — I am become wicked; why [is] this? [In] vain I labour.
For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
30 If I have washed myself with snow-water, And purified with soap my hands,
Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
31 Then in corruption Thou dost dip me, And my garments have abominated me.
Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
32 But if a man like myself — I answer him, We come together into judgment.
Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
33 If there were between us an umpire, He doth place his hand on us both.
d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
34 He doth turn aside from off me his rod, And His terror doth not make me afraid,
Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
35 I speak, and do not fear Him, But I am not right with myself.
eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.
