Isaiah 24

1 Lo, Jehovah is emptying the land, And is making it waste, And hath overturned [it on] its face, And hath scattered its inhabitants.

Se, Herren tømmer jorden og legger den øde; han omskifter dens skikkelse og adspreder dem som bor på den.

2 And it hath been — as a people so a priest, As the servant so his master, As the maid-servant so her mistress, As the buyer so the seller, As the lender so the borrower, As the usurer so he who is lifting [it] on himself.

Da går det presten som folket, herren som trælen, fruen som trælkvinnen, selgeren som kjøperen, låntageren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner.

3 Utterly emptied is the land, and utterly spoiled, For Jehovah hath spoken this word:

Tømmes, ja tømmes skal jorden og plyndres, ja plyndres; for Herren har talt dette ord.

4 Mourned, faded hath the land, Languished, faded hath the world, Languished have they — the high place of the people of the land.

Jorden sørger og visner bort; jorderike sykner og visner bort; de ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort.

5 And the land hath been defiled under its inhabitants, Because they have transgressed laws, They have changed a statute, They have made void a covenant age-during.

Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt.

6 Therefore a curse hath consumed the land, And the inhabitants in it are become desolate, Therefore consumed have been inhabitants of the land, And few men have been left.

Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.

7 Mourned hath the new wine, languished the vine, Sighed have all the joyful of heart.

Mosten visner, vintreet sykner bort; alle de som før var så hjerteglade, sukker nu.

8 Ceased hath the joy of tabrets, Ceased hath the noise of exulting ones, Ceased hath the joy of a harp.

Det er forbi med gleden ved trommenes lyd, det er slutt med de jublendes larm; det er forbi med gleden ved citarens klang.

9 With a song they drink not wine, Bitter is strong drink to those drinking it.

De drikker ikke lenger vin under sang; besk er den sterke drikk for dem som drikker den.

10 It was broken down — a city of emptiness, Shut hath been every house from entrance.

Nedbrutt er den øde by; stengt er hvert hus, så ingen kan gå inn.

11 A cry over the wine [is] in out-places, Darkened hath been all joy, Removed hath been the joy of the land.

På gatene lyder klagerop over vinen; all glede er borte, landets fryd er blitt landflyktig.

12 Left in the city [is] desolation, And [with] wasting is the gate smitten.

Tilbake i byen er bare ødeleggelse, og porten er slått i stumper og stykker.

13 When thus it is in the heart of the land, In the midst of the peoples, As the compassing of the olive, As gleanings when harvest hath been finished,

For således skal det gå til blandt folkene på jorden som når oliven slåes ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi.

14 They — they lift up their voice, They sing of the excellency of Jehovah, They have cried aloud from the sea.

De, de skal opløfte sin røst og rope med fryd; over Herrens herlighet jubler de fra havet.

15 Therefore in prosperity honour ye Jehovah, In isles of the sea, the name of Jehovah, God of Israel.

Ær derfor Herren, I som bor i Østens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer!

16 From the skirt of the earth we heard songs, The desire of the righteous. And I say, 'Leanness [is] to me, Leanness [is] to me, woe [is] to me.' Treacherous dealers dealt treacherously, Yea, treachery, treacherous dealers dealt treacherously.

Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den Rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve mig! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer.

17 Fear, and a snare, and a gin, [Are] on thee, O inhabitant of the land.

Gru og grav og garn over dig, du som bor på jorden!

18 And it hath come to pass, He who is fleeing from the noise of the fear Doth fall into the snare, And he who is coming up from the midst of the snare, Is captured by the gin, For windows on high have been opened, And shaken are foundations of the land.

Og det skal skje at den som flyr for den grufulle larm, skal falle i graven, og den som kommer op av graven, skal fanges i garnet; for slusene i det høie er åpnet, og jordens grunnvoller skjelver.

19 Utterly broken down hath been the land, Utterly broken hath been the land, Utterly moved hath been the land.

Jorden brister, ja, den brister; jorden revner, ja, den revner; jorden rystes, ja, den rystes.

20 Stagger greatly doth the land as a drunkard, And it hath been moved as a lodge, And heavy on it hath been its transgression, And it hath fallen, and addeth not to rise.

Jorden skal rave som den drukne og svinges hit og dit som en hengekøi, og dens misgjerning skal gynge på den, og den skal falle og ikke reise sig mere.

21 And it hath come to pass, in that day, Jehovah layeth a charge on the host of the high place in the high place, And on the kings of the land on the land.

På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høie og jordens konger nede på jorden;

22 And they have been gathered — A gathering of bound ones in a pit, And shut up they have been in a prison, And after a multitude of days are inspected.

og de skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet, og langt om lenge skal de få sin straff.

23 And confounded hath been the moon, And ashamed hath been the sun, For reigned hath Jehovah of Hosts In mount Zion, and in Jerusalem, And over-against His elders — honour!

Og månen skal blyges, og solen skamme sig; for Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem, og for hans eldstes øine er det herlighet.