Luke 18
1 And he seide to hem also a parable, that it bihoueth to preye euer more, and not faile;
Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
2 and seide, There was a iuge in a citee, that dredde not God, nether schamede of men.
«I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
3 And a widowe was in that citee, and sche cam to hym, and seide, Venge me of myn aduersarie;
I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
4 and he wolde not longe tyme. But aftir these thingis he seide with ynne hym silf, Thouy Y drede not God, and schame not of man,
Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
5 netheles for this widewe is heuy to me, Y schal venge hir; lest at the laste sche comynge condempne me.
so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
6 And the Lord seide, Here ye, what the domesman of wickidnesse seith;
Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
7 and whether God schal not do veniaunce of hise chosun, criynge to hym dai and nyyt, and schal haue pacience in hem?
«skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
8 Sotheli Y seie to you, for soone he schal do veniaunce of hem. Netheles gessist thou, that mannus sone comynge schal fynde feith in erthe?
Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
9 And he seide also to sum men, that tristiden in hem silf, as thei weren riytful, and dispiseden othere, this parable,
Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
10 seiynge, Twei men wenten vp in to the temple to preye; the toon a Farisee, and the tother a pupplican.
«Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
11 And the Farisee stood, and preiede bi hym silf these thingis, and seide, God, Y do thankyngis to thee, for Y am not as other men, raueinouris, vniust, auoutreris, as also this pupplican;
Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
12 Y faste twies in the woke, Y yyue tithis of alle thingis that Y haue in possessioun.
Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
13 And the pupplican stood afer, and wolde nether reise hise iyen to heuene, but smoot his brest, and seide, God be merciful to me, synnere.
Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
14 Treuli Y seie to you, this yede doun in to his hous, and was iustified fro the other. For ech that enhaunsith hym, schal be maad low, and he that mekith hym, schal be enhaunsid.
Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
15 And thei brouyten to hym yonge children, that he schulde touche hem; and whanne the disciplis saien this thing, thei blameden hem.
Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
16 But Jhesus clepide togider hem, and seide, Suffre ye children to come to me, and nyle ye forbede hem, for of siche is the kyngdom of heuenes.
men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
17 Treuli Y seie to you, who euer schal not take the kyngdom of God as a child, he schal not entre in to it.
Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
18 And a prince axide hym, and seide, Goode maister, in what thing doynge schal Y weilde euerlastynge lijf? (aiōnios g166)
Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
19 And Jhesus seide to hym, What seist thou me good? No man is good, but God aloone.
«Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
20 Thou knowist the comaundementis, Thou schalt not sle, Thou schalt not do letcherie, Thou schalt not do theft, Thou schalt not seie fals witnessyng, Worschipe thi fadir and thi modir.
Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
21 Which seide, Y haue kept alle these thingis fro my yongthe.
«Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
22 And whanne this thing was herd, Jhesus seide to hym, Yit o thing failith `to thee; sille thou alle thingis that thou hast, and yyue to pore men, and thou schalt haue tresour in heuene; and come, and sue thou me.
Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
23 Whanne these thingis weren herd, he was soreful, for he was ful ryche.
Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
24 And Jhesus seynge hym maad sorie, seide, How hard thei that han money schulen entre in to the kyngdom of God;
Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
25 for it is liyter a camel to passe thorou a nedlis iye, than a riche man to entre in to the kyngdom of God.
Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
26 And thei that herden these thingis seiden, Who may be maad saaf?
«Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
27 And he seide to hem, Tho thingis that ben impossible anentis men, ben possible anentis God.
Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
28 But Petir seide, Lo! we han left alle thingis, and han sued thee.
«Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
29 And he seide to hym, Treuli Y seie to you, there is no man that schal forsake hous, or fadir, modir, or britheren, or wijf, or children, or feeldis, for the rewme of God,
Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
31 And Jhesus took hise twelue disciplis, and seide to hem, Lo! we gon vp to Jerusalem, and alle thingis schulen be endid, that ben writun bi the prophetis of mannus sone.
So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
32 For he schal be bitraied to hethen men, and he schal be scorned, and scourgid, and bispat;
Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
33 and aftir that thei han scourgid, thei schulen sle hym, and the thridde dai he schal rise ayen.
og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
34 And thei vndurstoden no thing of these; and this word was hid fro hem, and thei vndurstoden not tho thingis that weren seid.
Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
35 But it was don, whanne Jhesus cam nyy to Jerico, a blynde man sat bisidis the weie, and beggide.
Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
36 And whanne he herde the puple passynge, he axide, what this was.
Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
37 And thei seiden to hym, that Jhesus of Nazareth passide.
Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
38 And he criede, and seide, Jhesu, the sone of Dauyd, haue mercy on me.
Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
39 And thei that wenten bifor blamyden hym, that he schulde be stille; but he criede myche the more, Thou sone of Dauid, haue mercy on me.
Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
40 And Jhesus stood, and comaundide hym to be brouyt forth to hym. And whanne he cam nyy, he axide hym,
Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
41 and seide, What wolt thou that Y schal do to thee? And he seide, Lord, that Y se.
«Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
42 And Jhesus seide to hym, Biholde; thi feith hath maad thee saaf.
«No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
43 And anoon he say, and suede hym, and magnyfiede God. And al the puple, as it say, yaf heriyng to God.
Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
