Job 24
1 “Why aren’t times laid up by the Almighty? Why don’t those who know him see his days?
Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
2 There are people who remove the landmarks. They violently take away flocks, and feed them.
Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
3 They drive away the donkey of the fatherless, and they take the widow’s ox for a pledge.
Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
4 They turn the needy out of the way. The poor of the earth all hide themselves.
Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
5 Behold, as wild donkeys in the desert, they go out to their work, seeking diligently for food. The wilderness yields them bread for their children.
Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
6 They cut their food in the field. They glean the vineyard of the wicked.
På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
7 They lie all night naked without clothing, and have no covering in the cold.
Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
8 They are wet with the showers of the mountains, and embrace the rock for lack of a shelter.
Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
9 There are those who pluck the fatherless from the breast, and take a pledge of the poor,
Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
10 so that they go around naked without clothing. Being hungry, they carry the sheaves.
Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
11 They make oil within the walls of these men. They tread wine presses, and suffer thirst.
Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
12 From out of the populous city, men groan. The soul of the wounded cries out, yet God doesn’t regard the folly.
Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
13 “These are of those who rebel against the light. They don’t know its ways, nor stay in its paths.
Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
14 The murderer rises with the light. He kills the poor and needy. In the night he is like a thief.
Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
15 The eye also of the adulterer waits for the twilight, saying, ‘No eye will see me.’ He disguises his face.
Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
16 In the dark they dig through houses. They shut themselves up in the daytime. They don’t know the light.
I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
17 For the morning is to all of them like thick darkness, for they know the terrors of the thick darkness.
For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
18 “They are foam on the surface of the waters. Their portion is cursed in the earth. They don’t turn into the way of the vineyards.
Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder. (Sheol h7585)
20 The womb will forget him. The worm will feed sweetly on him. He will be no more remembered. Unrighteousness will be broken as a tree.
Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
21 He devours the barren who don’t bear. He shows no kindness to the widow.
Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
22 Yet God preserves the mighty by his power. He rises up who has no assurance of life.
Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
23 God gives them security, and they rest in it. His eyes are on their ways.
Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
24 They are exalted; yet a little while, and they are gone. Yes, they are brought low, they are taken out of the way as all others, and are cut off as the tops of the ears of grain.
De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
25 If it isn’t so now, who will prove me a liar, and make my speech worth nothing?”
Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
