Song of Solomon 6
1 Where has your beloved gone, you fairest amongst women? Where has your beloved turned, that we may seek him with you?
«Kvar helst er han gjengen, din ven, du fagraste dros? Kvar helst hev din ven svive av, so me kann leita med deg?»
2 My beloved has gone down to his garden, to the beds of spices, to pasture his flock in the gardens, and to gather lilies.
«Min ven gjekk til hagen sin ned, til balsam-sengjer, til å gjæta i hagom og liljor sanka.»
3 I am my beloved’s, and my beloved is mine. He browses amongst the lilies.
«Min ven er min og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
4 You are beautiful, my love, as Tirzah, lovely as Jerusalem, awesome as an army with banners.
«Du er fager, du min hugnad, som Tirsa, som Jerusalem er du frid, som herfylgje ageleg.
5 Turn away your eyes from me, for they have overcome me. Your hair is like a flock of goats, that lie along the side of Gilead.
Snu augo dine ifrå meg, for dei magtstel meg. Ditt hår er ein geiteflokk likt, ned Gilead renn.
6 Your teeth are like a flock of ewes, which have come up from the washing, of which every one has twins; not one is bereaved amongst them.
Dine tenner ein flokk med sauer, komne upp or laug, med tvillingar alle, utan lamb er ingen.
7 Your temples are like a piece of a pomegranate behind your veil.
Som eit granateple-brot din tinning glytter fram attum slør.
8 There are sixty queens, eighty concubines, and virgins without number.
Seksti dronningar, åtteti fylgjekvende, av møyar ein endelaus lyd.
9 My dove, my perfect one, is unique. She is her mother’s only daughter. She is the favourite one of her who bore her. The daughters saw her, and called her blessed. The queens and the concubines saw her, and they praised her.
Men ei einast’ mi duva, mi frægd, einaste barnet til mor, brikna hennar som henne åtte. Ho vert sælka av møyar, henne ser, av dronningar og fylgjekvende lova.»
10 Who is she who looks out as the morning, beautiful as the moon, clear as the sun, and awesome as an army with banners?
«Kven er ho som lik morgonroden gloser, som fullmånen fager, brikjeleg som sol, som herfylgje ageleg?»
11 I went down into the nut tree grove, to see the green plants of the valley, to see whether the vine budded, and the pomegranates were in flower.
«Eg gjekk ned i natahagen, vilde sjå kor det grønkast i dale, vilde sjå um vintreet spratt, um granateple-treet bar blom.
12 Without realising it, my desire set me with my royal people’s chariots.
Eg visste’kje av, fyrr hugen meg drog og meg sette på mitt gjæve folks vogn.»
13 Return, return, Shulammite! Return, return, that we may gaze at you. Lover Why do you desire to gaze at the Shulammite, as at the dance of Mahanaim?
«Å, snu deg, snu deg, Sulammit! Snu deg, snu deg, so me deg ser.» «Kva er det å sjå på Sulammit?» «Ein dans som i Mahanajim.»
