< Job 9 >

1 Then Job answered,
Då tok Job til ords og sagde:
2 “Truly I know that it is so, but how can man be just with God?
«Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
3 If he is pleased to contend with him, he can’t answer him one time in a thousand.
Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
4 God is wise in heart, and mighty in strength. Who has hardened himself against him and prospered?
Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
5 He removes the mountains, and they don’t know it, when he overturns them in his anger.
som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
6 He shakes the earth out of its place. Its pillars tremble.
som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
7 He commands the sun and it doesn’t rise, and seals up the stars.
som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
8 He alone stretches out the heavens, and treads on the waves of the sea.
som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
9 He makes the Bear, Orion, and the Pleiades, and the rooms of the south.
hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
10 He does great things past finding out; yes, marvellous things without number.
Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
11 Behold, he goes by me, and I don’t see him. He passes on also, but I don’t perceive him.
Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
12 Behold, he snatches away. Who can hinder him? Who will ask him, ‘What are you doing?’
Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
13 “God will not withdraw his anger. The helpers of Rahab stoop under him.
Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
14 How much less will I answer him, and choose my words to argue with him?
Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
15 Though I were righteous, yet I wouldn’t answer him. I would make supplication to my judge.
Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
16 If I had called, and he had answered me, yet I wouldn’t believe that he listened to my voice.
Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
17 For he breaks me with a storm, and multiplies my wounds without cause.
Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
18 He will not allow me to catch my breath, but fills me with bitterness.
han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
19 If it is a matter of strength, behold, he is mighty! If of justice, ‘Who,’ says he, ‘will summon me?’
Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
20 Though I am righteous, my own mouth will condemn me. Though I am blameless, it will prove me perverse.
Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
21 I am blameless. I don’t respect myself. I despise my life.
Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
22 “It is all the same. Therefore I say he destroys the blameless and the wicked.
Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
23 If the scourge kills suddenly, he will mock at the trial of the innocent.
Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
24 The earth is given into the hand of the wicked. He covers the faces of its judges. If not he, then who is it?
Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
25 “Now my days are swifter than a runner. They flee away. They see no good.
Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
26 They have passed away as the swift ships, as the eagle that swoops on the prey.
Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
27 If I say, ‘I will forget my complaint, I will put off my sad face, and cheer up,’
Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
28 I am afraid of all my sorrows. I know that you will not hold me innocent.
då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
29 I will be condemned. Why then do I labour in vain?
For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
30 If I wash myself with snow, and cleanse my hands with lye,
Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
31 yet you will plunge me in the ditch. My own clothes will abhor me.
Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
32 For he is not a man, as I am, that I should answer him, that we should come together in judgement.
Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
33 There is no umpire between us, that might lay his hand on us both.
d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
34 Let him take his rod away from me. Let his terror not make me afraid;
Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
35 then I would speak, and not fear him, for I am not so in myself.
eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.

< Job 9 >