Job 4
1 Then Eliphaz the Temanite answered,
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 “If someone ventures to talk with you, will you be grieved? But who can withhold himself from speaking?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Behold, you have instructed many, you have strengthened the weak hands.
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Your words have supported him who was falling, you have made the feeble knees firm.
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 But now it has come to you, and you faint. It touches you, and you are troubled.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Isn’t your piety your confidence? Isn’t the integrity of your ways your hope?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 “Remember, now, who ever perished, being innocent? Or where were the upright cut off?
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 According to what I have seen, those who plough iniquity and sow trouble, reap the same.
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 By the breath of God they perish. By the blast of his anger are they consumed.
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, the teeth of the young lions, are broken.
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 The old lion perishes for lack of prey. The cubs of the lioness are scattered abroad.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 “Now a thing was secretly brought to me. My ear received a whisper of it.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 In thoughts from the visions of the night, when deep sleep falls on men,
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 fear came on me, and trembling, which made all my bones shake.
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 Then a spirit passed before my face. The hair of my flesh stood up.
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 It stood still, but I couldn’t discern its appearance. A form was before my eyes. Silence, then I heard a voice, saying,
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 ‘Shall mortal man be more just than God? Shall a man be more pure than his Maker?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Behold, he puts no trust in his servants. He charges his angels with error.
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 How much more those who dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, who are crushed before the moth!
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 Between morning and evening they are destroyed. They perish forever without any regarding it.
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Isn’t their tent cord plucked up within them? They die, and that without wisdom.’
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
