< Job 16 >

1 Then Job answered,
Då svara Job og sagde:
2 “I have heard many such things. You are all miserable comforters!
«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.
3 Shall vain words have an end? Or what provokes you that you answer?
Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?
4 I also could speak as you do. If your soul were in my soul’s place, I could join words together against you, and shake my head at you,
Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;
5 but I would strengthen you with my mouth. The solace of my lips would relieve you.
eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.
6 “Though I speak, my grief is not subsided. Though I forbear, what am I eased?
Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.
7 But now, God, you have surely worn me out. You have made all my company desolate.
Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.
8 You have shriveled me up. This is a witness against me. My leanness rises up against me. It testifies to my face.
Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.
9 He has torn me in his wrath and persecuted me. He has gnashed on me with his teeth. My adversary sharpens his eyes on me.
Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg
10 They have gaped on me with their mouth. They have struck me on the cheek reproachfully. They gather themselves together against me.
og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.
11 God delivers me to the ungodly, and casts me into the hands of the wicked.
Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.
12 I was at ease, and he broke me apart. Yes, he has taken me by the neck, and dashed me to pieces. He has also set me up for his target.
Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.
13 His archers surround me. He splits my kidneys apart, and does not spare. He pours out my bile on the ground.
Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.
14 He breaks me with breach on breach. He runs at me like a giant.
Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.
15 I have sewed sackcloth on my skin, and have thrust my horn in the dust.
Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.
16 My face is red with weeping. Deep darkness is on my eyelids,
Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,
17 although there is no violence in my hands, and my prayer is pure.
endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.
18 “Earth, don’t cover my blood. Let my cry have no place to rest.
Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!
19 Even now, behold, my witness is in heaven. He who vouches for me is on high.
Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.
20 My friends scoff at me. My eyes pour out tears to God,
Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.
21 that he would maintain the right of a man with God, of a son of man with his neighbour!
Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.
22 For when a few years have come, I will go the way of no return.
Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.

< Job 16 >