Amos 6

1 Woe to those who are at ease in Zion, and to those who are secure on the mountain of Samaria, the notable men of the chief of the nations, to whom the house of Israel come!

Ai dykk som sit trygge på Sion, utan sut på Samarias berg, dei fremste i det gjævaste folk, som fær vitjing av Israels hus!

2 Go to Calneh, and see. From there go to Hamath the great. Then go down to Gath of the Philistines. Are they better than these kingdoms? Is their border greater than your border?

Drag burt til Kalne og sjå, og endå lenger, til Stor-Hamat fram, og stig ned til Gat i Filistarland! Er dei betre enn desse riki? Er deira land større enn dykkar?

3 Alas for you who put far away the evil day, and cause the seat of violence to come near,

De som vond-dagen set på dør og valdsmannen sessar på stol.

4 who lie on beds of ivory, and stretch themselves on their couches, and eat the lambs out of the flock, and the calves out of the middle of the stall,

På filsbeins-sæte dei ligg, og late på pallen dei heng. Av fenaden lambi dei et, og gjødkalv-bingen gjev steik.

5 who strum on the strings of a harp, who invent for themselves instruments of music, like David;

Dei sullar til harpe-slått liksom David dei lagar seg spel.

6 who drink wine in bowls, and anoint themselves with the best oils, but they are not grieved for the affliction of Joseph.

Av bollar drikk dei vin, og med dyraste olje seg salvar, dei sturar ikkje for Josefs skade.

7 Therefore they will now go captive with the first who go captive. The feasting and lounging will end.

Difor skal desse vera fremst i den landlyste flokken, og letings-sullen vert slutt.

8 “The Lord GOD has sworn by himself,” says the LORD, the God of Hosts: “I abhor the pride of Jacob, and detest his fortresses. Therefore I will deliver up the city with all that is in it.

Herren, Herren hev svore ved seg sjølv, segjer Herren, allhers Gud: Jakobs høgferd mislikar eg, eg hatar hans slott, og by og bol gjev eg upp.

9 It will happen that if ten men remain in one house, they will die.

Og um det so berre var tie mann att i eitt einaste hus, dei skal døy.

10 “When a man’s relative carries him, even he who burns him, to bring bodies out of the house, and asks him who is in the innermost parts of the house, ‘Is there yet any with you?’ And he says, ‘No;’ then he will say, ‘Hush! Indeed we must not mention the LORD’s name.’

Og frenden og brennaren kjem til å bera beini or huset. Spør han so den som er inst inni huset: «Er det nokon att hjå deg?» Han svarar: «Nei, » so segjer han: «Hyss!» For ikkje må nemnast Herrens namn.

11 “For, behold, the LORD commands, and the great house will be smashed to pieces, and the little house into bits.

For sjå, Herren byd: det store huset skal skakast i knas, og det vesle til dess at det brest.

12 Do horses run on the rocky crags? Does one plough there with oxen? But you have turned justice into poison, and the fruit of righteousness into bitterness,

Tru hestarne spring i brattberg ikring, tru uksen på sjøen dreg plogen, sidan de til forgift brigdar retten og vender rettferd til malurt?

13 you who rejoice in a thing of nothing, who say, ‘Haven’t we taken for ourselves horns by our own strength?’

I heimløyser hev dei si frygd, dei kved: «Var me ikkje hæve, at me hev vunne oss velde?»

14 For, behold, I will raise up against you a nation, house of Israel,” says the LORD, the God of Hosts; “and they will afflict you from the entrance of Hamath to the brook of the Arabah.”

For sjå, eg reiser imot dykk, Israels hus, eit folk, segjer Herren, allhers Gud. Og det skal dykk slå, frå Hamats grensa til øydemarks å.