Acts 23
1 Paul, looking steadfastly at the council, said, “Brothers, I have lived before God in all good conscience until today.”
Då feste Paulus augo på rådet og sagde: «Brør! Eg hev med alt godt samvit fare mi ferd for Gud til denne dag.»
2 The high priest, Ananias, commanded those who stood by him to strike him on the mouth.
Øvstepresten Ananias baud deim som stod der, å slå honom på munnen.
3 Then Paul said to him, “God will strike you, you whitewashed wall! Do you sit to judge me according to the Torah, and command me to be struck contrary to the law?”
Då sagde Paulus til honom: «Gud skal slå deg, du kalka vegg! Og du sit her og skal døma meg etter lovi, og imot lovi byd du at dei skal slå meg!»
4 Those who stood by said, “Do you malign God’s high priest?”
Dei som stod der, sagde: «Skjeller du ut Guds øvsteprest?»
5 Paul said, “I didn’t know, brothers, that he was high priest. For it is written, ‘You shall not speak evil of a ruler of your people.’”
Og Paulus sagde: «Eg visste ikkje, brør, at det var øvstepresten; for det stend skrive: «Ein hovding for ditt folk skal du ikkje skjella!»»
6 But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, “Men and brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. Concerning the hope and resurrection of the dead I am being judged!”
Då no Paulus visste at den eine parten av deim var sadducæarar, og den andre farisæarar, ropa han i rådet: «Brør! Eg er ein farisæar, son åt farisæarar; det er for von og for uppstoda av daude at eg stend her for retten.»
7 When he had said this, an argument arose between the Pharisees and Sadducees, and the crowd was divided.
Då han hadde sagt dette, vart det strid millom farisæarane og sadducæarane, og flokken vart usamd.
8 For the Sadducees say that there is no resurrection, nor angel, nor spirit; but the Pharisees confess all of these.
For sadducæarane segjer at det ikkje er nokor uppstoda og ingen engel eller ånd heller. Men farisæarane vedkjenner seg båe dei ting.
9 A great clamour arose, and some of the scribes of the Pharisees’ part stood up, and contended, saying, “We find no evil in this man. But if a spirit or angel has spoken to him, let’s not fight against God!”
No vart det eit stort skrik, og skriftlærde av farisæarflokken stod upp og stridde hardt og sagde: «Me finn inkje vondt hjå dette menneskjet; um det no var ei ånd som tala til honom, eller ein engel?»
10 When a great argument arose, the commanding officer, fearing that Paul would be torn in pieces by them, commanded the soldiers to go down and take him by force from amongst them and bring him into the barracks.
Då det vart stor strid, og den øvste hovudsmannen vart rædd for at dei skulde slita Paulus sund, baud han hermennerne ganga ned og riva honom ifrå deim og føra honom inn i borgi.
11 The following night, the Lord stood by him and said, “Cheer up, Paul, for as you have testified about me at Jerusalem, so you must testify also at Rome.”
Men natti etter stod Herren framfyre honom og sagde: «Ver hugheil! liksom du vitna um meg i Jerusalem, so skal du og vitna i Rom.»
12 When it was day, some of the Judeans banded together and bound themselves under a curse, saying that they would neither eat nor drink until they had killed Paul.
Men då det vart dag, slo jødarne seg saman og forbanna seg på at dei korkje skulde eta eller drikka fyrr dei hadde drepe Paulus.
13 There were more than forty people who had made this conspiracy.
Det var meir enn fyrti som soleis hadde samansvore seg;
14 They came to the chief priests and the elders, and said, “We have bound ourselves under a great curse to taste nothing until we have killed Paul.
og dei gjekk til øvsteprestarne og dei eldste og sagde: «Me hev forbanna oss på at me ikkje skal smaka nokon ting fyrr me hev drepe Paulus.
15 Now therefore, you with the council inform the commanding officer that he should bring him down to you tomorrow, as though you were going to judge his case more exactly. We are ready to kill him before he comes near.”
No må de då saman med rådet lata den øvste hovudsmannen vita, at han skal føra honom ned til dykk, liksom de vilde ransaka grannare um honom. So held me oss ferdige til å drepa honom fyrr han når fram.»
16 But Paul’s sister’s son heard they were lying in wait, and he came and entered into the barracks and told Paul.
Men systerson til Paulus fekk høyra um den løynrådi, og han kom og gjekk inn i borgi og fortalde Paulus det.
17 Paul summoned one of the centurions and said, “Bring this young man to the commanding officer, for he has something to tell him.”
Paulus kalla då ein av hovudsmennerne til seg og sagde: «Før denne unge mannen til den øvste hovudsmannen, for han hev noko å melda honom.»
18 So he took him and brought him to the commanding officer and said, “Paul, the prisoner, summoned me and asked me to bring this young man to you. He has something to tell you.”
Han tok honom då med seg og førde honom til den øvste hovudsmannen og sagde: «Den bundne Paulus kalla på meg og bad meg føra denne unge mannen til deg, då han hadde noko å segja deg.»
19 The commanding officer took him by the hand, and going aside, asked him privately, “What is it that you have to tell me?”
Den øvste hovdingen tok honom ved handi og gjekk i einrom med honom og spurde: «Kva er det du hev å melda meg?»
20 He said, “The Judeans have agreed to ask you to bring Paul down to the council tomorrow, as though intending to enquire somewhat more accurately concerning him.
Han sagde: «Jødarne er samrådde um å beda deg at du i morgon skal føra Paulus ned til rådet, liksom dei vilde spyrja noko grannare um honom.
21 Therefore don’t yield to them, for more than forty men lie in wait for him, who have bound themselves under a curse to neither eat nor drink until they have killed him. Now they are ready, looking for the promise from you.”
Du må ikkje gjera deim til viljes, for meir enn fyrti menner av deim lurer i løynd på honom, og dei hev forbanna seg på at dei korkje skal eta eller drikka fyrr dei hev drepe honom; og no er dei ferdige og ventar på ja-minne frå deg.»
22 So the commanding officer let the young man go, charging him, “Tell no one that you have revealed these things to me.”
Den øvste hovudsmannen let då den unge mannen ganga og baud honom: «Du må ikkje fortelja nokon at du hev late meg vita dette!»
23 He called to himself two of the centurions, and said, “Prepare two hundred soldiers to go as far as Caesarea, with seventy horsemen and two hundred men armed with spears, at the third hour of the night.”
Og han kalla til seg eit par av hovudsmennerne og sagde: «Lat tvo hundrad hermenner helda seg ferdige til å fara til Cæsarea, og sytti hestfolk og tvo hundrad skyttarar, frå den tridje timen på natti!»
24 He asked them to provide mounts, that they might set Paul on one, and bring him safely to Felix the governor.
Og han baud at dei skulde halda øyk i stand, so dei kunde lata Paulus rida på deim og føra honom trygt fram til landshovdingen Feliks.
25 He wrote a letter like this:
Og han skreiv eit brev med dette innhaldet:
26 “Claudius Lysias to the most excellent governor Felix: Greetings.
«Klaudius Lysias helsar den megtige landshovdingen Feliks.
27 “This man was seized by the Judeans, and was about to be killed by them when I came with the soldiers and rescued him, having learnt that he was a Roman.
Denne mannen, som var gripen av jødarne og so nær hadde vorte drepen av deim, honom kom eg og fria ut med herfolket, då eg fekk vita at han var romersk borgar;
28 Desiring to know the cause why they accused him, I brought him down to their council.
og då eg vilde vita kva sak det var dei klaga honom for, førde eg honom ned for rådet deira.
29 I found him to be accused about questions of their law, but not to be charged with anything worthy of death or of imprisonment.
Eg fann honom då klaga for nokre spursmål i deira lov, men utan noko klagemål som gjorde honom skuldig til daude eller lekkjor.
30 When I was told that the Judeans lay in wait for the man, I sent him to you immediately, charging his accusers also to bring their accusations against him before you. Farewell.”
Men då det no er meldt meg at ei meinråd mot mannen er i gjerdom, sender eg honom straks til deg, etter at eg hev bode klagarane hans å bera fram for deg det dei hev å segja.»
31 So the soldiers, carrying out their orders, took Paul and brought him by night to Antipatris.
So tok då hermennerne Paulus, so som det var deim pålagt, og førde honom um natti til Antipatris,
32 But on the next day they left the horsemen to go with him, and returned to the barracks.
og dagen etter let dei hestfolket draga med honom og vende so um att til borgi.
33 When they came to Caesarea and delivered the letter to the governor, they also presented Paul to him.
Hine kom då til Cæsarea og gav landshovdingen brevet, og dei førde og Paulus fram for honom.
34 When the governor had read it, he asked what province he was from. When he understood that he was from Cilicia, he said,
Då han hadde lese det og spurt kva land han var ifrå, og hadde fenge vita at han var frå Kilikia, sagde han:
35 “I will hear you fully when your accusers also arrive.” He commanded that he be kept in Herod’s palace.
«Eg skal taka deg i forhøyr når klagarane dine kjem.» Og han baud at han skulde haldast i varetekt i Herodes-borgi.
