Job 3
1 After this Job opened his mouth, and cursed the day of his birth.
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 Job answered:
Job tok til ords og sagde:
3 “Let the day perish in which I was born, the night which said, ‘There is a boy conceived.’
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 Let that day be darkness. Don’t let God from above seek for it, neither let the light shine on it.
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 Let darkness and the shadow of death claim it for their own. Let a cloud dwell on it. Let all that makes the day black terrify it.
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 As for that night, let thick darkness seize on it. Let it not rejoice amongst the days of the year. Let it not come into the number of the months.
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 Behold, let that night be barren. Let no joyful voice come therein.
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 Let them curse it who curse the day, who are ready to rouse up leviathan.
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 Let the stars of its twilight be dark. Let it look for light, but have none, neither let it see the eyelids of the morning,
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 because it didn’t shut up the doors of my mother’s womb, nor did it hide trouble from my eyes.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 “Why didn’t I die from the womb? Why didn’t I give up the spirit when my mother bore me?
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 Why did the knees receive me? Or why the breast, that I should nurse?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 For now I should have lain down and been quiet. I should have slept, then I would have been at rest,
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 with kings and counsellors of the earth, who built up waste places for themselves;
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 or with princes who had gold, who filled their houses with silver;
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 or as a hidden untimely birth I had not been, as infants who never saw light.
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 There the wicked cease from troubling. There the weary are at rest.
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 There the prisoners are at ease together. They don’t hear the voice of the taskmaster.
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 The small and the great are there. The servant is free from his master.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 “Why is light given to him who is in misery, life to the bitter in soul,
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 who long for death, but it doesn’t come; and dig for it more than for hidden treasures,
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 who rejoice exceedingly, and are glad, when they can find the grave?
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 Why is light given to a man whose way is hidden, whom God has hedged in?
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 For my sighing comes before I eat. My groanings are poured out like water.
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 For the thing which I fear comes on me, that which I am afraid of comes to me.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 I am not at ease, neither am I quiet, neither do I have rest; but trouble comes.”
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
