Luke 14
1 And it came to pass, as he went into the house of one of the chief Pharisees to eat bread on the sabbath, that they watched him.
Ein kviledag hende det, at Jesus kom heim til ein av dei øvste farisæarane og skulde halda måltid der, og dei gjætte på honom.
2 And behold, there was a certain man before him who had the dropsy.
Best det var, såg han framfor seg ein mann som hadde vatssotti.
3 And Jesus answering, spoke to the lawyers and Pharisees, saying, Is it lawful to heal on the sabbath?
Då tok han til ords og spurde dei lovkunnige og farisæarane: «Er det rett å lækja um kviledagen, eller er det ikkje?»
4 And they held their peace. And he took [him] and healed him, and let him go;
Dei tagde. Då tok han burt på mannen og lækte honom, og let honom ganga.
5 And answered them, saying, Which of you shall have an ass or an ox fallen into a pit, and will not forthwith pull him out on the sabbath?
Og til dei andre sagde han: «Kven av dykk dreg ikkje straks upp att son sin eller uksen sin, dersom dei dett nedi ein brunn på ein kviledag?»
6 And they could not answer him again to these things.
Men dei var’kje god til å svara honom noko på det.
7 And he put forth a parable to those who were invited, when he marked how they chose out the chief rooms; saying to them,
Då han gådde korleis gjesterne valde seg ut dei øvste sæti, sagde han deim denne likningi:
8 When thou art invited by any [man] to a wedding, sit not down in the highest room, lest a more honorable man than thou be invited by him;
«Når nokon hev bede deg til brudlaups, so set deg ikkje øvst ved bordet! For det kunde henda at ein gjævare enn du var beden,
9 And he that invited thee and him, shall come and say to thee, Give this man place; and thou begin with shame to take the lowest room.
og at den som hadde bede dykk båe, kom og sagde til deg: «Gjev rom åt denne mannen!» og då fekk du den skammi at du laut setja deg nedst.
10 But when thou art invited, go and sit down in the lowest room; that when he that invited thee cometh, he may say to thee, Friend, go up higher: then shalt thou have honor in the presence of them that sit at table with thee.
Nei, når du er beden ein stad, so gakk og set deg på det nedste romet! Når han so kjem han som hev bede deg, segjer han til deg: «Flytt deg høgre upp, venen min! Då fær du æra hjå alle deim som sit til bords med deg.
11 For whoever exalteth himself shall be abased, and he that humbleth himself shall be exalted.
For kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
12 Then said he also to him that invited him, When thou makest a dinner or a supper, call not thy friends, nor thy brethren, neither thy kinsmen, nor [thy] rich neighbors; lest they also invite thee again, and a recompense be made thee.
So sagde han og til den som hadde bede honom åt seg: «Når du vil gjera eit middags- eller kveldslag, so bed ikkje venerne eller brørne eller skyldfolket ditt eller rike grannar! For dei kjem til å beda deg att, so du fær lika for det du hev gjort.
13 But when thou makest a feast, call the poor, the maimed, the lame, the blind:
Nei, når du gjer gjestebod, so bed fatige, kryplingar, halte, blinde!
14 And thou shalt be blessed: for they cannot recompense thee: for thou shalt be recompensed at the resurrection of the just.
Då vert du sæl; for dei hev ingen ting å gjeva deg att, men du fær lika for det når dei rettferdige stend upp att.»
15 And when one of them that sat at table with him heard these things, he said to him, Blessed [is] he that shall eat bread in the kingdom of God.
Ein av dei andre bordgjesterne sagde då han høyrde det: «Sæl den som fær sitja til bords i Guds rike!»
16 Then said he to him, A certain man made a great supper, and invited many:
Då svara han: «Det var ein gong ein mann som vilde gjera eit stort gjestebod, og bad mange.
17 And sent his servant at supper-time, to say to them that were invited, Come, for all things are now ready.
Då tidi kom at gjestebodet skulde vera, sende han sveinen sin i veg for å segja til dei bedne: «Kom! No er det ferdigt!»
18 And they all with one [consent] began to make excuse. The first said to him, I have bought a piece of ground, and I must needs go and see it: I pray thee have me excused.
Då tok dei til å beda seg undan, alle som ein. Den fyrste sagde: «Eg hev kjøpt ein jordveg, og er nøydd til å ganga ut og sjå på honom. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
19 And another said, I have bought five yoke of oxen, and I go to prove them: I pray thee have me excused.
Ein annan sagde: «Eg hev kjøpt fem par uksar, og no skal eg av og prøva deim. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
20 And another said, I have married a wife: and therefore I cannot come.
Endå ein annan mann sagde: Eg hev teke meg ei kona; difor kann eg ikkje koma.»
21 So that servant came, and showed his lord these things. Then the master of the house being angry, said to his servant, Go out quickly into the streets and lanes of the city, and bring in hither the poor, and the maimed, and the halt, and the blind.
Sveinen kom og sagde det med herren sin. Då vart husbonden harm og sagde til sveinen: «Gakk snøgt ut på gatorne og stræti i byen, og før hit alle tiggarar og kryplingar og blinde og halte!»
22 And the servant said, Lord, it is done as thou hast commanded, and yet there is room.
Sveinen sagde: «Herre, det er gjort som du sagde, og det er endå rom.»
23 And the lord said to the servant, Go out into the highways and hedges, and compel [them] to come in, that my house may be filled.
«Gakk ut på vegarne og ved gjerdi, » svara herren, «og nøyd deim til å koma inn, so huset mitt vert fullt!
24 For I say to you, that none of those men who were invited, shall taste my supper.
For eg segjer dykk at ingen av dei mennerne som vart bedne, skal smaka min gjestebodskost.»»
25 And there went great multitudes with him: and he turned, and said to them,
Det fylgde mykje folk med honom, og han snudde seg og sagde til deim:
26 If any [man] cometh to me, and hateth not his father, and mother, and wife, and children, and brethren, and sisters, yes, and his own life also, he cannot be my disciple.
«Um nokon kjem til meg og hatar ikkje far og mor og kona og born og brør og syster, ja, endå sitt eige liv, so kann han ikkje vera min læresvein.
27 And whoever doth not bear his cross, and come after me, cannot be my disciple.
Den som ikkje ber krossen sin og kjem etter meg, kann ikkje vera min læresvein.
28 For which of you intending to build a tower, sitteth not down first, and counteth the cost, whether he hath [sufficient] to finish [it]?
Vil nokon av dykk byggja eit tårn, tur han’kje då fyrst set seg ned og reknar etter kva det vil kosta, um han hev nok til å fullføra det.
29 Lest perhaps after he hath laid the foundation, and is not able to finish [it], all that behold [it] begin to mock him,
For hev han lagt grunnsteinarne, og ikkje er god til å gjera det ferdigt, so tek alle som ser det til å gjera narr av honom og segja:
30 Saying, This man began to build, and was not able to finish.
«Den mannen tok til å byggja, og var’kje god til å gjera det ferdigt!»
31 Or what king going to make war against another king, sitteth not down first, and consulteth whether he is able with ten thousand to meet him that cometh against him with twenty thousand?
Eller um ein konge vil draga ut i strid mot ein annan konge, tru han’kje då fyrst set seg ned og slær yver um han med ti tusund mann kann møta ein som kjem imot han med tjuge tusund?
32 Or else, while the other is yet a great way off, he sendeth an embassy, and desireth conditions of peace.
Og kann han ikkje, so gjer han av ei sendeferd og tingar um fred, med hin endå er langt burte.
33 So likewise, whoever he is of you that forsaketh not all that he hath, he cannot be my disciple.
Soleis kann ingen av dykk vera min læresvein, utan han segjer frå seg alt det han hev.
34 Salt [is] good: but if the salt hath lost its savor, with what shall it be seasoned?
Salt er ein god ting; men vert saltet og dove, kva skal so det kryddast med?
35 It is neither fit for the land, nor yet for the dunghill, [but] men cast it out. He that hath ears to hear, let him hear.
Det duger korkje i mold eller møk; dei kastar det ut. Høyr etter, kvar som høyra kann!»
