Job 32

1 So these three men ceased to answer Job, because he was righteous in his own eyes.

Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.

2 Then was kindled the wrath of Elihu the son of Barachel the Buzite, of the kindred of Ram: against Job was his wrath kindled, because he justified himself rather than God.

Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.

3 Also against his three friends was his wrath kindled, because they had found no answer, and yet had condemned Job.

Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.

4 Now Elihu had waited till Job had spoken, because they were elder than he.

For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;

5 When Elihu saw that there was no answer in the mouth of these three men, then his wrath was kindled.

men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.

6 And Elihu the son of Barachel the Buzite answered and said, I am young, and ye are very old; therefore I was afraid, and dared not show you my opinion.

Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.

7 I said, Days should speak, and multitude of years should teach wisdom.

Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»

8 But there is a spirit in man: and the inspiration of the Almighty giveth them understanding.

Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.

9 Great men are not always wise: neither do the aged understand judgment.

Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.

10 Therefore I said, Hearken to me; I also will show my opinion.

Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.

11 Behold, I waited for your words; I gave ear to your reasons, while ye searched out what to say.

Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.

12 Yea, I attended to you, and, behold, there was none of you that convinced Job, or that answered his words:

Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.

13 Lest ye should say, We have found out wisdom: God thrusteth him down, not man.

Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»

14 Now he hath not directed his words against me: neither will I answer him with your speeches.

Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.

15 They were amazed, they answered no more: they stopped speaking.

Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.

16 When I had waited, (for they spoke not, but stood still, and answered no more; )

Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?

17 I said, I will answer also my part, I also will show my opinion.

Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.

18 For I am full of matter, the spirit within me constraineth me.

For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.

19 Behold, my belly is as wine which hath no vent; it is ready to burst like new bottles.

Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.

20 I will speak, that I may be refreshed: I will open my lips and answer.

Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.

21 Let me not, I pray you, accept any man’s person, neither let me give flattering titles to man.

Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;

22 For I know not to give flattering titles; in so doing my maker would soon take me away.

å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.