Isaiah 57

1 The righteous perisheth, and no man layeth it to heart: and merciful men are taken away, none considering that the righteous is taken away from the evil to come.

Den rettferdige set livet til, og ingen legg seg det på hjarta, og hjartevarme menneskje vert rivne burt, men ingen ansar det. For den rettferdige vert riven burt av ulukka.

2 He shall enter into peace: they shall rest in their beds, each one walking in his uprightness.

Han gjeng inn til fred; dei kvila på sine lægje dei som hev ferdast beint fram.

3 But come here, ye sons of the sorceress, the seed of the adulterer and the harlot.

Men de, kom her hit, de trollkjerringsøner, du ætt av horkar og skjøkja!

4 Against whom do ye sport yourselves? against whom make ye a wide mouth, and stick out the tongue? are ye not children of transgression, a seed of falsehood,

Kven hev de til låtteløgje? Kven geipar de åt, og retter ut tunga? Er ikkje de brots-ungar, ei ljugar-ætt?

5 Inflaming yourselves with idols under every green tree, slaying the children in the valleys under the clefts of the rocks?

De som brenn av lystnad ved eikarne, under kvart eit lauvrikt tre, de som slagtar born i dalarne, i skortor og skard!

6 Among the smooth stones of the stream is thy portion; they, they are thy lot: even to them hast thou poured a drink offering, thou hast offered a meat offering. Should I receive comfort in these?

Håle steinar i dalen held du deg til, dei, ja dei er din lut. For deim hev du og rent drykkoffer ut og bore grjonoffer fram. Skulde eg vera nøgd med det?

7 Upon a lofty and high mountain hast thou set thy bed: even there thou wentest up to offer sacrifice.

På kvart eit høgrise fjell reidde du lega di; der og steig du upp og ofra slagtoffer.

8 Behind the doors also and the door posts hast thou set up thy remembrance: for thou hast uncovered thyself to another than me, and hast gone up; thou hast enlarged thy bed, and made thee a covenant with them; thou didst love their bed where thou sawest it.

Og bakum døri og dørskia sette du ditt minnesmerke, du snudde ryggen til meg, klædde av deg og steig upp og laga di lega til, du tinga med deim, lika å liggja med deim, såg deira skam.

9 And thou wentest to the king with ointment, and didst increase thy perfumes, and didst send thy messengers far off, and didst debase thyself even to hell. (Sheol h7585)

Du drog til kongen med olje, med mykje kryddesalve, du sende dine bod langt burt, steig ned til helheim. (Sheol h7585)

10 Thou art wearied in the greatness of thy way; yet saidst thou not, There is no hope: thou hast found the life of thy hand; therefore thou wast not grieved.

Um du enn vart trøytt på den lange ferdi, so sagde du ikkje: «Eg gjev meg yver!» Du samla atter di kraft, difor vart du ikkje veik.

11 And of whom hast thou been afraid or feared, that thou hast lied, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of old, and thou fearest me not?

Kven var du rædd og ottast, sidan du var so utru og ikkje tenkte på meg og ikkje brydde deg um meg? Er det ikkje so: Eg hev tagt i lange tider, difor ottast du ikkje meg?

12 I will declare thy righteousness, and thy works; for they shall not profit thee.

Eg vil forkynna di rettferd og dine verk, dei kann ikkje hjelpa deg.

13 When thou criest, let thy companies deliver thee; but the wind shall carry them all away; vanity shall take them: but he that putteth his trust in me shall possess the land, and shall inherit my holy mountain;

Når du skrik, so lat avgudsflokken din berga deg! Nei, ein vind skal føykja deim alle burt, ei vindgufs taka deim med seg. Men den som flyr til meg, skal erva landet og få til eiga mitt heilage berg.

14 And shall say, Cast ye up, cast ye up, prepare the way, take up the stumblingblock out of the way of my people.

Og det skal verta sagt: «Brøyt, brøyt, jamna veg, tak kvar støytestein burt frå vegen åt mitt folk!»

15 For thus saith the high and lofty One that inhabiteth eternity, whose name is Holy; I dwell in the high and holy place, with him also that is of a contrite and humble spirit, to revive the spirit of the humble, and to revive the heart of the contrite ones.

For so segjer han som er høgt upphøgd, han som trunar æveleg og heiter «Heilag»: I det høge og heilage bur eg, og hjå den som er broten og nedbøygd i åndi, for eg vil vekkja åndi til liv hjå dei bøygde, og hjarta til liv hjå dei brotne.

16 For I will not contend for ever, neither will I be always angry: for the spirit should fail before me, and the souls whom I have made.

For eg trættar ikkje til æveleg tid, og er ikkje stødt og stendigt harm, for då laut åndi ormegtast for meg, dei sjæler som eg hev skapt.

17 For the iniquity of his covetousness I was angry, and smote him: I hid myself, and was angry, and he went on backsliding in the way of his heart.

Eg harmast for hans girugsskapssynd, eg slo han og løynde meg i min harm, han fylgde i fråfall sin hjartans veg.

18 I have seen his ways, and will heal him: I will lead him also, and restore comforts to him and to his mourners.

Hans vegar hev eg sett, men no vil eg lækja honom, eg vil leida honom og gjeva honom og hans syrgjande trøyst.

19 I create the fruit of the lips; Peace, peace to him that is far off, and to him that is near, saith the LORD; and I will heal him.

Herren skaper frukt av lippor fred, fred for fjerr og nær, segjer Herren, og eg vil lækja honom.

20 But the wicked are like the troubled sea, when it cannot rest, whose waters cast up mire and dirt.

Men dei gudlause er som det bårande havet, det kann ikkje halda seg stilt, og bylgjorne rotar upp søyla og skarn.

21 There is no peace, saith my God, to the wicked.

Dei gudlause hev ingen fred, segjer min Gud.