Luke 15
1 And publicans and sinners came to him, to hear him.
Alle tollmenner og syndarar heldt seg nær innåt Jesus og lydde på honom.
2 And the Scribes and Pharisees murmured, and said: This man receiveth sinners, and eateth with them.
Men farisæarane og dei skriftlærde murra og sagde seg imillom: «Den mannen tek imot syndarar, og et i lag med deim!»
3 And Jesus spoke to them this similitude:
Då sagde han deim denne likningi:
4 What man among you, that hath a hundred sheep, if he lose one of them, doth not leave the ninety and nine in the desert, and go and seek for that which is lost, until he find it?
Um ein av dykk hev hundrad sauer og misser ein av deim, let han’kje då dei ni og nitti vera att i beitemarki, og gjeng av og leitar etter den han hev mist, til han finn honom?
5 And when he findeth it, he rejoiceth, and taketh it upon his shoulders;
Og når han hev funne honom, er han glad og tek honom på herdarne sine;
6 and he cometh home, and he calleth together his friends and neighbors, and saith to them: Rejoice with me; for I have found my sheep that was lost.
og med same han kjem heim, kallar han i hop vener og grannar, og segjer til deim: «Gled dykk med meg! Eg hev funne sauen eg hadde mist.
7 I say to you, that there will thus be joy in heaven, over one sinner that repenteth, more than over ninety and nine just ones, to whom repentance was not necessary.
Eg segjer dykk: Soleis er det gleda i himmelen yver ein syndar som vender um, meir enn yver ni og nitti rettferdige som ikkje treng umvending.
8 Or what woman is there, who, if she have ten drachmas, and lose one of them, doth not light a lamp, and sweep the house, and search for it carefully, until she find it?
Eller um ei kvinna hev ti sylvpeningar, og misser ein av deim, kveikjer ho’kje då ljos og sopar huset og leitar trottugt, til dess ho finn honom?
9 And when she hath found it, she calleth together her friends and neighbors, and saith to them: Rejoice with me, for I have found my drachma that was lost.
Og når ho hev funne honom, kallar ho i hop vener og grannkonor og segjer: «Gled dykk med meg! Eg hev funne peningen eg hadde mist.»
10 I say to you, That there will thus be joy, before the angels of God, over one sinner that repenteth.
Soleis, segjer eg dykk, vert det gleda på Guds englar yver ein syndar som vender um.»
11 And Jesus said to them again: A certain man had two sons.
So sagde han: «Det var ein gong ein mann som hadde tvo søner.
12 And his younger son said to him: My father, give me the portion that falleth to me from thy house. And he divided to them his property.
Den yngste av deim sagde til faren: «Far, lat meg få den luten av buet som fell på meg!» So skifte han midelen millom deim.
13 And after a few days, the younger son collected together all that fell to him, and went to a distant place and there squandered his property, by living in dissipation.
Det var’kje mange dagarne lidne, so samla den yngste sonen alt sitt og for langt burt til eit anna land. Der gav han seg i ulivnad, og øydde upp det han åtte.
14 And when he had consumed all that he had, there occurred a great famine in that place; and he began to be in want.
Då han hadde sett til alt, vart det uår og svolt der i landet, og han tok til å lida naud.
15 And he went and connected himself with one of the citizens of that place: and he sent him into the field to tend swine.
So tydde han seg til ein av mennerne i landet, og han sende honom ut på markerne sine; der skulde han gjæta svin.
16 And he longed to fill his belly with those pods which the swine ate: and no one gave to him.
Og han var huga til å fylla buken sin med skolmerne som svini åt av, og ingen gav honom noko.
17 And when he came to himself, he said: How many hired servants are now at my father's house, who have bread enough, and I am here perishing with hunger.
Då gjekk han i seg sjølv og sagde: «Kor mange leigekarar heime hjå far min hev ikkje fullt upp av mat, med eg held på å svelta i hel her!
18 I will arise and go to my father, and say to him: My father, I have sinned against heaven, and before thee;
Eg vil taka i veg og ganga heim til far min og segja til honom: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg!
19 and am no longer worthy to be called thy son. Make me like one of thy hired servants.
Eg er’kje verd å kallast son din lenger; lat meg få vera som ein av leigekararne dine!»»
20 And he arose and went towards his father. And he was yet at a distance, when his father saw him; and he pitied him, and ran, and fell upon his neck and kissed him.
So tok han i vegen og gjekk heim til far sin. Med han endå var langt burte, vart far hans var honom, og ynkast inderleg; han sprang imot honom og kasta seg um halsen på honom og kysste honom.
21 And his son said to him: My father, I have sinned against heaven, and before thee, and am not worthy to be called thy son.
Og sonen sagde: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg; eg er ikkje verd å kallast son din lenger!»
22 But his father said to his servants: Bring forth the best robe, and clothe him, and put a ring on his hand, and supply him with shoes.
Men faren sagde til tenararne sine: «Kom snøgt med ein klædning, den gildaste her er, og hav på honom, og lat han få ring på fingeren og skor på føterne!
23 And bring forth and slay the fatted bullock; and let us eat, and be merry.
Henta so den gjødde kalven, og slagta honom, so vil me halda måltid og vera glade!
24 For, this my son was dead, and is alive; he was lost and is found. And they began to be merry.
For denne sonen min var daud og hev livna upp att, var burtkomen og er attfunnen.» So tok dei til å halda gaman.
25 But his elder son was in the field; and as he came and drew near to the house, he heard the sound of the singing of many.
Den eldste sonen var utpå marki. Då han gjekk heimetter og kom burtimot huset, høyrde han spel og dans.
26 And he called to one of the boys, and asked him what it meant.
Han ropa på ein av drengjerne, og spurde kva det skulde tyda.
27 And he said to him: Thy brother hath come; and thy father hath killed the fatted bullock, because he hath received him in health.
«Bror din er komen, » svara drengen, «og far din hev slagta den gjødde kalven, for di han fekk honom frisk heim att.
28 And he was angry, and would not go in: and his father went out and entreated him.
Då vart han harm og vilde ikkje ganga inn. Far hans kom ut og tala blidt til honom;
29 And he said to his father: Lo, these many years have I labored in thy service, and never transgressed thy command; and thou never gavest me a kid, that I might make merry with my friends.
men han svara far sin so: «No hev eg tent deg so mange år og aldri gjort imot ditt ord, og meg hev du aldri gjeve so mykje som eit kid, so eg kunde gleda meg i hop med venerne mine.
30 But for this thy son, when he had dissipated thy property with harlots, and came home, thou hast slain the fatted bullock for him.
Men når han kjem denne son din, som hev ete upp midelen din i lag med skjøkjor, då slagtar du gjødkalven åt honom.»
31 His father said to him: My son, thou hast been ever with me, and all that I have, is thine.
«Du er allstødt hjå meg, barnet mitt, » svara faren, «og alt som mitt er, er ditt.»
32 But it was proper for us to be merry, and to rejoice; because this thy brother was dead, and is alive; he was lost, and is found.
Men no skulde me vera glade og fegne; for denne bror din var daud og hev livna, var burtkomen og er attfunnen!»»
