Psalms 83

1 A Song, a Melody of Asaph. O God, Do not keep quiet, Do not hold thy peace, Neither be thou still, O GOD!

Ein song, ein salme av Asaf. Gud, teg ikkje! haldt deg ikkje still og roleg, Gud!

2 For lo! thine enemies, are tumultuous, And, they who hate thee, have lifted up the head;

For sjå, dine fiendar bråkar, og dei som hatar deg, lyfter hovudet!

3 Against thy people, they craftily devise a secret plot, And conspire against thy treasured ones.

Mot ditt folk legg dei sløge råder, og dei samråder seg mot deim som du tek vare på.

4 They have said—Come, and let us wipe them out from being a nation, That the name of Israel may be remembered no more.

Dei segjer: «Kom, lat oss rydja deim ut, so dei ikkje lenger er eit folk! og Israels namn skal ingen meir koma i hug!»

5 For they have taken counsel with one heart, Against thee—a covenant, would they solemnize—

For dei hev av hjarta samrådt seg, mot deg gjeng dei i pakt.

6 The tents of Edom, and the Ishmaelites, of Moab and the Hagarenes;

Edoms tjeld og ismaelitarne, Moab og hagarenarne,

7 Gebal and Ammon, and Amalek, The Philistines, with the dwellers in Tyre;

Gebal og Ammon og Amalek, Filistarland med deim som bur i Tyrus.

8 Even Assyria hath joined herself with them, They have become an arm to the sons of Lot. (Selah)

Ogso Assur hev gjenge i lag med deim, han låner sin arm til Lots søner. (Sela)

9 Make them like Midian, like Sisera, like Jabin, by the torrent of Kishon;

Gjer med deim som med Midjan! som med Sisera, som med Jabin ved Kisons bekk!

10 They perished at En-dor, They become manure for the soil!

Dei vart øydelagde ved En-Dor, dei vart til møk på marki.

11 Make them—their nobles—like Oreb and like Zeeb, And, like Zebah and like Zalmunna, all their princes:

Far med deim, deira fremste menner, som med Oreb og Ze’eb, og med alle deira hovdingar som med Zebah og Salmunna!

12 Who said—Let us take a possession for ourselves, The pastures of God!

deim som segjer: «Lat oss hertaka Guds bustader!»

13 O my God, make them, As whirling [dust], As chaff before a wind;

Min Gud, gjer deim som ein dustkvervel, som agner for vinden!

14 As a fire burneth a forest, —And as a flame setteth mountains ablaze,

Lik ein eld som brenn ein skog, lik ein loge som set eld på fjell,

15 So, wilt thou pursue them with thy tempest, —And, with thy storm-wind, wilt terrify them:

soleis forfylgje du deim med din storm og skræme deim med ditt uver!

16 Fill thou their faces with dishonour, That men may seek thy Name, O Yahweh;

Fyll deira andlit med skam, at dei må søkja ditt namn, Herre!

17 Let them turn pale, and be terrified to futurity, Yea let them blush, and perish:

Lat deim skjemmast og skræmast æveleg og alltid, lat dei verta skjemde og ganga til grunnar!

18 That men may know that, thou, Whose Name alone is Yahweh, Art Most High over all the earth.

Og lat deim få vita, at einast du hev namnet Herre, den Høgste yver heile jordi!