Psalms 73
1 A Melody of Asaph. Nothing but good, is God, Unto Israel, Unto the pure in heart.
Ein salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot deim som hev eit reint hjarta.
2 But, as for me, —My feet had, almost stumbled, My steps had, well-nigh slipped;
Men eg - mine føter hadde so nær snåva, det skilde lite at mine stig hadde skride ut.
3 For I was envious of the boasters, At the prosperity of the lawless, used I to look.
For eg harmast på dei ovmodige, når eg såg at det gjekk dei gudlause godt.
4 For they have no pangs in their death, And vigorous is their body;
For dei er frie frå verk til dei døyr, og deira kropp er feit.
5 Of the toil of weak mortals, have they none, Nor, with the sons of earth, are they hard smitten.
Dei veit ikkje av naud som andre folk, og dei vert ikkje plåga som andre menneskje.
6 For this cause, doth arrogance deck them as a neck-chain, And a garment of wrong is their attire;
Difor er ovmod deira halsprydnad, vald sveiper seg um deim som eit klædeplagg.
7 Their iniquity, hath proceeded from fatness, They have surpassed the imaginations of the heart;
Augo deira glytter ut or feitt, deira hjartans tankar bryt fram.
8 They mock, and wickedly command oppression, From on high, they command;
Dei spottar og talar i vondskap um valdsverk, frå høgdi talar dei.
9 They have set, in the heavens, their mouth, And, their tongue, marcheth through the earth.
Dei set sin munn til himmelen, og deira tunga fer fram yver jordi.
10 Therefore must his people return thither, And, the waters of abundance, are drained by them;
Difor vendar deira folk seg til, og mykje vatn syg dei inn.
11 And they say—How doth GOD know? And is there knowledge in the Most High?
Og dei segjer: «Korleis skulde Gud vita noko? Finst det vel kunnskap hjå den Høgste?»
12 Lo! these, are the lawless, Who are secure for an age, They have attained unto wealth.
Sjå desse er ugudlege, og æveleg trygge veks dei i magt.
13 Altogether in vain, Have I cleansed my heart, And bathed in pureness, my hands;
Ja, fåfengt hev eg reinsa mitt hjarta og tvege mine hender i uskyld,
14 And yet been smitten all the day, And been rebuked morning by morning!
eg vart like vel plåga heile dagen, og kvar morgon fekk eg tukt.
15 If I had thought, I will relate it thus, Lo! the circle of thy sons, had I betrayed.
Dersom eg hadde sagt: «Eg vil tala soleis, » då hadde eg vore utru mot ætti av dine born.
16 When I reasoned, that I might understand this, A vexation, it was in mine eyes:
Og når eg tenkte etter korleis eg skulda skyna dette, vart det for mødesamt var det for meg
17 Until I could enter the holy places of God, —Could give heed to their hereafter: —
- til dess eg gjekk inn i Guds heilagdomar og agta på deira ende.
18 Surely, in slippery places, dost thou set them, —Thou hast suffered them to fall into places of danger.
Ja, på hålka set du deim; du let deim falla radt til grunns.
19 How have they become desolate, as in a moment! They have ceased—come to an end, by reason of calamities.
Kor dei vart øydelagde i ein augneblink! Dei gjekk under, fekk ein skræmeleg ende.
20 As the dream of him that waketh, O my Lord! when rousing thyself up, their shadowy being, wilt thou despise.
Som ein vanvyrder ein draum når ein vaknar, soleis vanvyrder du, Herre, deira bilæte når du vert vaken.
21 But my heart had grown embittered, And, in my reins, had I received wounds;
Når mitt hjarta var beiskt, og eg fekk styng i nyro,
22 But, I, was brutish, and could not perceive, Like the beasts, had I become before thee.
då var eg uvitug og skyna inkje, eit fe var eg imot deg.
23 Nevertheless, I, am continually before thee, Thou hast taken hold of my right hand;
Men eg er alltid hjå deg, du hev gripe mi høgre hand.
24 By thy counsel, wilt thou guide me, And, afterwards, unto glory, wilt thou take me.
Du vil leida meg med di råd og sidan tek du meg upp til æra.
25 Whom have I in the heavens? And, compared with thee, there is nothing I desire on earth.
Kven hev eg i himmelen? Og når du er min, hev eg ingen hug til jordi.
26 Failed have my flesh and my heart, The rock of my heart—and my portion, is God unto times age-abiding.
Um mitt kjøt og hjarta vert til inkjes, so er Gud æveleg mitt hjartans berg og min deil.
27 For lo! they who are far from thee, shall perish, Thou hast put an end to every one who wandered unchastely from thee.
For sjå, dei som er langt burte frå deg, skal ganga til grunnar; du tyner alle som i hor gjeng frå deg.
28 But, as for me, the drawing near of God, is my blessedness, —I have made, of My Lord Yahweh, my refuge, —That I may recount all thy works.
Men for meg er det godt å halda meg nær til Gud, eg set mi lit til Herren, Herren, at eg må fortelja alle dine gjerningar.
