Psalms 147

1 Praise ye Yah, For it is good, to make melody to our GOD, —For it is delightful, seemly is praise!

Halleluja! For det er godt å lovsyngja vår Gud, for yndelegt er det, og lovsong høver vel.

2 Yahweh, is building Jerusalem, The outcasts of Israel, will he gather together.

Herren byggjer upp Jerusalem, han samlar dei burtdrivne israelitar.

3 He is healing the broken in heart, —and binding up their hurts.

Han lækjer deim som hev sundbrote hjarta, og bind um deira verkjande sår.

4 Counting the number of the stars, To all of them—names, he giveth.

Han set tal på stjernorne, han nemner deim alle med namn.

5 Great is our Lord, and of abounding strength, And, his knowledge, cannot be expressed.

Stor er vår Herre og veldug i magt, på hans vit er det ikkje mål.

6 Yahweh, relieveth the humbled! casting the lawless down to the earth.

Herren held dei spaklyndte uppe, dei ugudlege bøygjer han ned til jordi.

7 Respond to Yahweh with thanksgiving, Make melody to our God with the lyre.

Syng for Herren med takkesong, syng lov for vår Gud med cither!

8 Who covereth the heavens with clouds, preparing rain for the earth, who causeth the mountains to sprout grass:

han som tekkjer himmelen med skyer, han som lagar regn for jordi, han som let det veksa gras på fjelli.

9 Giving, to the beast, its food, to the young ravens, when they cry.

Han gjev feet for, ramn-ungarne som ropar.

10 Not in the strength of the horse, doth he delight, Not in the legs of a man, hath he pleasure:

Han hev ikkje hug til hestens styrke, han hev ikkje hugnad i mannsens leggjer.

11 Yahweh, hath pleasure, in them who revere him, in them who wait for his lovingkindness.

Herren hev hugnad i deim som ottast han, deim som ventar på hans miskunn.

12 Laud thou, O Jerusalem, Yahweh, Praise thy God, O Zion:

Jerusalem, prisa Herren, Sion, lova din Gud!

13 For he hath strengthened the bars of thy gates, He hath blessed thy children in thy midst:

For stengerne på dine portar hev han gjort faste, han hev velsigna dine born i deg.

14 Who maketh thy boundaries to be peace, With the marrow of wheat, doth he satisfy thee:

Han gjev dine grensor fred, han mettar deg med den feitaste kveite.

15 Who sendeth his utterance to the earth, How swiftly, runneth his word!

Han sender sin tale til jordi, fort spring hans ord.

16 Who giveth snow like wool, Hoar-frost—like ashes, he scattereth:

Han som gjev snø som ull, han strår ut rim som oska.

17 Casting forth his ice like crumbs, Before his cold, who can stand?

Han kastar sin is som småe stykke; kven kann standa for hans kulde?

18 He sendeth forth his word and melteth them, He causeth his wind to blow, the waters, stream along:

Han sender sitt ord og smeltar deim, han let vinden sin blåsa, då renn vatn.

19 Declaring his word unto Jacob, His statutes and his regulations, unto Israel.

Han hev kunngjort sitt ord for Jakob, sine fyresegner og rettar for Israel.

20 He hath not dealt so with any nation, and, his regulations, he maketh not known to them. Praise ye Yah!

Soleis hev han ikkje gjort med noko folk, og hans rettar - deim kjenner dei ikkje. Halleluja!